Jordbruket i Sola I tillegg til fisket har jordbruket vært det viktigste næringen i Sola. Her finner vi glimrende landbruksjord mellom knauser og myrer. Største delen av kommunen er lavland som består av sandjord, torvmyr og rundt Hafrsfjord leirjord. De stedene hvor morene og sandjord har gjort jorden tørr og fin, er og der vi finner de første bosetningene. I tillegg til den jorden vi har hatt fra naturens side, har kommunens areal av dyrkningsbar jord også økt betraktelig ved at man har drenert ut en mengde innsjøer og vann. Det meste ble allikevel et liv fra hånd til munn. Det lille man dyrket, det beholdt man for det meste selv. Overskuddet ble lagret til de trange vintermånedene. Så sent som i 1865 opplyser lensmannen at det fra Sola ikke ble solgt noe smør. Etter hvert ble det ryddet litt mer jord på de forskjellige brukene og man dyrket mer korn enn man selv hadde bruk for. Da begynte en fin "eksport" av korn til fjordane og Hardanger. De kom med båter til Sømmebrygga og Tananger for å kjøpe opp kornet. Dette gjorde at bøndene fikk de nødvendige kronene til skatte og andre avgifter. Først inn i det 19de århundre begynte
man å dele opp utmarken mellom de forskjellige gårdene og gjerde den inn.
I 1821 ble det stor utskiftning på innmarken, som fortsatte frem til rundt
1850. Mons Stangeland var den første som 1830-årene begynte å bruke sildeavfall
til gjødsel, et framskritt som gjorde at man kunne forlenge bruken av
de enkelte teigene lenger før de måtte "hvile". Industrirevolusjonen, som på Jæren
trolig startet med vindmaskinene som vi fremdeles finner spor etter, gjorde
at kommunen gjennom jordbruket fikk en fin vekst som fortsatte inn i detteårhundre,
for i våre dager være på en nedadgående. I dag blir desverre mer og mer god landbruksjord lagt under asfalt og regulert til boliger og industri. Dermed fjerner vi grunnlaget for en av de mest tradisjonsrike yrkesretningene i kommunen.
|