Siden er laget av: Sola Historielag
DOMSTEINENE  PÅ  DOMSHEIA
(Fra Haug ok Heidni 1967 s. 88)
«På een sleet Plan oven for Sole-Sanden, Staar meget ordentlig i en accurat Circul omtrent 102 alen i omkreds, oppreist 24 Graae Steene, som smaae Baute-Steene, hvor imellem hver af de høye Steene ligger circul-viis i Kæderad nogle med sær fliid samlede hviide runde Steene, saa store som maadelige Stykke-Kugler, og midt udi circulen er at see een firkantet oplagt flad Graae Sten, som et Bord, og tvende store hviide Steene hos sidde paa; Ligeledes ligger ovenmeldte slags hviide Steene atter i 8te lige rader fra 8te af de omkring staaende store Steene, viissende alle lige til Steen-bordet.» (Se fig.  1.)
Slik skrev amtmann-i Bendix Christian de Fine i 1745 om et merkelig forhistorisk anlegg som lå i utmarka til Sola, nær grensene mot Rege og Ølbør.  Kort tid etter ble steinkretsen begravet av flygesand, og den ble ansett for å være fullstendig forsvunnet.  I det følgende århundre var det mange som skrev om steinkretsen, men de bygde alle på de Fines tegning og beskrivelse, og lite nytt ble føyd til.  Det er tydelig at dette fortidsminnet har appellert veldig til forskernes fantasi, og en rekke forklaringer på dets funksjon ble framsatt.  Bøndenes tanker om saken blir ofte gjengitt, og det er tydelig at sagn og mystiske fortellinger har vært knyttet til steinkretsen.
I 1879 kom konservator Anders Lorange på befaring til Sola og fant at den riktignok var kommet fram i dagen igjen, men var blitt ødelagt av bøndene på nabogårdene, som hadde tatt stein til gjerder o.a. Ei stor steinhelle var bl.a. tatt opp til Ølbør der den lå som tørkehelle i et tørkehus, og ei steinhelle lå ved et naust på Regestranda på Sola.  Lorange laget en plantegning av fortidsminnet, slik han så det, og leverte dessuten et rekonstruksjonsforslag bygd på uttalelser fra bønder, de Fines beskrivelse og sin egen tegning. (Se fig. 2.)

Av tegningen går det fram at steinkretsen ikke har vert så jevn og symetrisk formet som de Fine mente, men i store trekk er tegningene nokså like.  Også Lorange fant at sirkelen var oppdelt i 8 sektorer og at delelinjene bestod av en enkel rekke stein av hvit og gråhvit bergart.  Bare to av de reiste kantsteinene lå igjen, men  plasseringen tydet på at det hadde vært færre enn de Fine nevner.  Lorange tenker seg 13 steiner som det går fram av rekonstruksjonstegningen  I midten lå noen mindre steiner som kunne ha vært fundamentet for en stor flat stein, «bordet» som de Fine beskriver.  En gammel bonde på Sola fortalte Lorange om sin farfar at «naar denne havde været med syd i Udmarken for at hente Lyng, pleide han at hvile der, idet han ved at støtte Byrden på Bordet slap for at tage den af Ryggen.» Dette skulle tyde på, mener Lorange, at de Fine har rett i at det har ligget ei steinhelle i midten - Det nye ved Loranges tegning er også at han fant spor etter en indre ring som skulle ha omgitt midtsteinen.
     Lorange inngikk avtaler med grunneierne om fredning av steinkretsen, og fikk full rett til «at foretage enhver Foranstaltning, som måtte anses tjenlig for dets fremtidige Bevarelse.» Dessverre ble det lite utav disse fredningstankene, og stemningen ble liggende som før, inntil konservator Tor Helliesen under sitt registreringsarbeide på Nord-jæren, kom på plassen i 1902.  Han foretok en ny plantegning av ringen som nå var enda mer ødelagt.  Han fant at enkle steinrekker dannet både omkretsen og sektorlinjene, bortsett fra de to linjene i nordøst. Der lå også den eneste gjenværende av de tidligere reiste steinene.  Tegningen er svært lik Loranges, bortsett fra en detalj: Helliesen fant 9 sektorlinjen, i stedet for de tidligere nevnte 8. Men sammenlikner vi med Loranges tegning, ser vi at det også der er god plass til en ekstra linje i vestre del hvor ringen da var delvis dekket av sand.  (Se fig 3.)

Si gikk det igjen 65 år før noen arkeolog så stedet hvor steinringen var.  Den ble tidlig i dette århundret meldt ødelagt og fjernet, og det har siden vært regnet som sikkert at det ikke var noe igjen av den.  Museet fikk for en tid siden vite at det var presten K. Sole som eide området der ringen hadde vært, og etter å ha kontaktet ham ble det klart at det enda kunne være muligheter for å finne rester av fortidsminnet.  Stedet er nå overgrodd av tett buskfuru, men den nøyaktige plasseringen ble lokalisert på n lav rygg mellom den gamle sjøvegen til Solastranda og en bekk som kalles Hestabekken. 
Sole kunne fortelle at en mengde småstein fra ringen var tatt til skoning av telefonstolper tidlig i dette århundre.  En gang under siste krig hadde han imidlertid sammen med Theodor Dahl funne to gråkvite steiner, så store som mannshoder, på dette stedet.  De lå i sporet etter en tysk beltebil som hadde kjørt over den lav ryggen.  Det skulle tyde på at det enda kunne ligge igjen rester av stenkretsen under et tykt lag av flygesand. Stavanger Museum vil derfor til våren (1967) starte en prøvegravning på dette stedet for om mulig å finne såpass mange spor at det lar seg gjøre å rekonstruere steinkretsen. (PS! Dette ble aldri gjort)
Etter de gamle tegningene å dømme, har den nemlig vært et enestående fortidsminne uten direkte paralleller.  En utgravning ville kanskje også kunne gi en forklaring på steinkretsens funksjon.  Lorange nevner at området ble kalt for Domsheia, og selve steinringen kaltes Domssteinene.  Også de Fine hørte at «det efter gammelt Sagn kaldes et Dom-stæd», og enda kan en treffe folk som kjenner disse navnene og vet å fortelle at steinkretsen hadde vært brukt som domsted.
De Fine trodde imidlertid ikke at dette kunne være riktig og skriver at «efter nøye betragtning holder ieg for, at det er et gammelt Hedensk Alter-stæd, hvor de Hedenske Norske gjorde deres sedvanlige Offer, og anden Gudernes Tieniste og Dyrkse, med adskillige Hedenske Ceremonier».  Andre forfattere har hevdet at steinringen har vært et «Tingsted» hvor ting har vært holdt.

     Helliesen hevder for sin del: «Det kan ligesaavel være en ødelagt gravplads som en tingkrets, og tilstedeværelsen af steinheller kan ligesaa godt tages til indtægt for den første antagelsen som for den anden.» Det er mye som taler for at Helliesen her har rett i sin antagelse.  Fortidsminner hvor store stein er stilt ring omking en midtstein, er kjent fra Sverige og Norge i stort antall, og alle som er undersøkt har gitt gravfunn fra jernalderen innenfor ringen.  Det som skiller ringen på Sola fra de andre, er sektorinndelingen og det at ei stor, flat steinhelle var plassert i midten.  Dette trenger imidlertid ikke bety at ikke også denne ringen har vært et gravminne.  På Myklebust i Høyland ble det for noen år siden gravet ut en stor steinring, hvor det under midtsteinen var et gravkammer med rester av en begravelse (sm.  Fra haug ok heidni nr. 2 196 l).  Det kunne tenkes at steinhella i Solaringen har hatt sammenheng med et gravkammer i midten, og at den må side~ stilles med Myklebustringen.
    Det er svært vanlig at steinringene i Sverige kalles dommerringer, mens de i Norge ofte kalles tingsteder.  I Sverige skal det finnes sikre opplysninger om at enkelte ringer virkelig har vert brukt som domsted i nyere tid, men det må i tilfelle ha vært sekundert.  Primært er de gravminner (sm.  Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bd. III., s. 165 )
  Kanskje skal vi med en utgravning kunne belyse de tankene som er framsatt med sikrere argumenter, og kanskje kunne besvare noen av Loranges spørsmål i 1879: «Men til hvilken Tid hører dette Mindesmærke, og hvilken Bestemmelse har det havt? Baade dets eiendommelige Form og besynderlige Beliggenlied gjør Svaret lige vanskeligt, men ligesorn det nu efter i saa lang Tid at have været gjemt atter er kommet for Lyset, vil forhaabentlig Fremtiden engang også løse denne Gaade.»

Bjørn Myhre
 
 

 
Tilbake til historiske steder i Sola 

 


Bendix Christian de Fine's opptegning i 1745
fig.1 
Anders Lorange 1879
fig,2
Tor Helliesen 1902
fig.3
I dag etter rydding av busker og trær

Stedet slik det ser ut i dag.