Siden er laget av:Sola Historielag


ERLING SKJALGSSON OG OLAV DEN HELLIGE

Hendelsen på Avaldsnes i 1023

Fra Snorre-sagaen

Erling Skjalgsson hadde sin gamle makt, slik at han rådde for bøndene i all ting hele vegen fra Sognefjorden i nord og øst til Lindesnes, men han hadde mye mindre veitsler av kongen enn han hadde hatt før. Likevel stod det så stor age av ham at det var ingen som prøvde å gjøre annet enn han ville. Kongen syntes Erlings makt gikk for vidt.

Det var en mann som het Aslak Fitjaskalle, han var ættestor og mektig. Skjalg, far til Erling, og Askjel, far til Aslak, var brorsønner. Aslak var kong Olavs gode venn, og kongen lot ham slå seg ned på Sunnhordland, og gav ham et stort len og store veitsler der. Kongen sa han skulle holde igjen med Erling. Men det ble det ikke noe av; straks kongen ikke var til stede, fikk Erling rå alene som han ville; han ble ikke mykere av det at Aslak ville skubbe seg fram ved siden av ham; og det endte slik mellom dem at Aslak ikke kunde greie seg i sysselen. Så gikk han til kongen og fortalte hvordan det hadde gått mellom ham og Erling. Kongen sa Aslak skulle bli hos ham - «til jeg og Erling møtes», sa han.

Kongen sendte bud til Erling at han skulle komme til Tønsberg og møte kongen om våren. Da de kom sammen, hadde de møte med hverandre, og så sa kongen: «Jeg har hørt si at du er så mektig, Erling, at det fins ikke en mann nord fra Sognefjorden helt til Lindesnes som får ha friheten for deg. Og det er mange der som mener de er odelsbårne nok til å få rett og skjel av folk som er deres jambyrdige. Her har vi nå Aslak, din frende. Han synes han har merket nokså mye kulde fra deg. Nå vet jeg ikke om det er så at han selv er skyld i dette, eller om han skal unngjelde for det at jeg har satt ham der for å ta vare på mine saker. Og jeg nevner bare ham, men det er mange andre som klager over slikt for oss også, både menn i sysler og årmenn som styrer gårdene mine og skal gjøre veitsler for meg og følget mitt». Erling svarte: «Dette kan jeg fort svare på», sa han. «Jeg nekter at jeg har lagt meg ut med Aslak eller noen annen mann fordi han er i din tjeneste. Men jeg skal gå ved det, at det er nå som det lenge har vært, hver av oss frender vil gjerne være større enn den andre. Og det kan jeg også gå ved, at jeg bøyer med glede hodet for deg, kong Olav, men det byr meg imot å bøye meg for Sel-Tore, som er trellefødt i alle ættgreiner, for det om han er din årmann nå, og likedan med andre som er hans likemenn i ætt, men som du setter så høyt».

Så kom begges venner til og bad dem forlike seg, de sa at kongen kunde ikke få så god støtte av noen annen mann som av Erling - «om han kan få ha din fulle vennskap». På den andre siden sa de til Erling at han skulle bøye seg for kongen; de sa at om han kunde holde på vennskapet med kongen, så ville det være lett nok for ham å få igjennom det han ville med alle andre. Møtet endte slik at Erling skulle få ha de samme veitsler som han hadde hatt før, og alle de sakene kongen hadde mot Erling, skulle falle bort. Dessuten skulle Skjalg, sønn hans, dra til kongen og bli hos ham. Så drog Aslak tilbake til gårdene sine, og de var forlikte å kalle for. Erling drog også hjem til gårdene sine, og holdt ved som før med å vise sin makt.
 
Det var en mann som het Sigurd Toreson, bror til Tore Hund på Bjarkøy. Sigurd var gift med Sigrid, datter til Skjalg, og søster til Erling. Sønn deres het Asbjørn, han så ut til å bli en framifrå mann i oppveksten. Sigurd bodde på Trondenes på 
Omd (Hindøy), han var en grunnrik mann og høyt hedret; han hadde ikke blitt kongens håndgangne mann, og derfor stod Tore høyest av de to, for han var kongens lendmann. Men heime på gården var Sigurd ikke på noen måte mindre raus; så lenge folk var hedenske, var han vant til å ha tre blot hver vinter, ett om vinternatten, det andre midtvinters og det tredje mot sommeren. Da han gikk over til kristendommen, holdt han likevel ved på samme maten med gjestebud; Om høsten holdt han et stort vennelag, og om vinteren julegjestebud og bød til seg mange mennesker da igjen; det tredje gjestebudet holdt han til påske, og da kom det også mange mennesker. Slik holdt han på så lenge han levde. Sigurd døde av sykdom Da var Asbjørn atten år; han overtok arven etter faren, og han drev på samme måten og holdt tre gjestebud hver vinter, slik som far hans hadde gjort. 
Fra Bjarkøy og spelet om Tore Hund
Fra Bjarkøy og spelet om Tore Hund

Ikke lenge etter at Asbjørn hadde fått farsarven, var det at åringene ble dårligere, og kornet slo fell for folk. Asbjørn holdt ved med gjestebudene sine slik som før, nå hjalp det ham at han hadde gammelt korn og gamle forråd av alt det som trengtes. Men da det året var gått, og det neste kom, så ble kornet ikke det minste bedre enn året før. Da ville Sigrid at de skulle holde opp med gjestebudene, enten med noen eller med alle. Det ville ikke Asbjørn, han reiste rundt til vennene sine om høsten og kjøpte korn der han kunde, og noensteds fikk han det. Så gikk det den vinteren også, og gjestebudene ble holdt. Våren etter fikk folk sådd lite, for det var ikke såkorn å få kjøpt. Sigrid snakket om at de fikk ha færre huskarer; det ville ikke Asbjørn, han drev på den sommeren også på samme måten. Det så nokså dårlig ut med kornet. Nå kom det også til at det ble fortalt sørfra landet at kong Olav hadde forbudt a føre korn og malt og mel nord i landet sørfra.

Da syntes Asbjørn det tok til å bli vanskelig å skaffe mat til gården. Så fant han på den utveg at han lot sette ut en lastebåt han hadde, den var bygd som et havgående skip. Skipet var godt, og all redskapen til det var omhyggelig gjort; det hadde seil som var farget i striper.

Asbjørn gav seg av sted og hadde tjue mann med, de seilte nordfra om sommeren, og det er ikke fortalt noe fra ferden før de kom til Karmsund en dag mot kvelden og la til ved Avaldsnes. Det er en stor gård ikke langt oppe på Karmøy som heter Avaldsnes, det var en kongsgård, en fin gård, og der rådde Tore Sel, han var årmann der. Tore var en mann av lav ætt, men han hadde kommet seg opp, han var god arbeidskar, talte godt for seg, svær til å skryte, pågående og stri. Det hjalp ham godt siden at han fikk hjelp av kongen. Han var snar til å si fra og uvøren i munnen.
Asbjørn og folkene hans lå der natten over. Om morgenen da det ble lyst, kom Tore og noen andre ned til skipet. Han spurte hvem som eide dette staselige skipet. Asbjørn sa hvem han var og nevnte sin far. Tore spurte hvor han skulle hen som lengst, og hva ærend han hadde. Asbjørn sa han ville kjøpe seg korn og malt; han sa som sant var, at det var svært uår nord i landet. «Men vi har hørt at det skal være godt år her. Vil du, bonde, selge oss korn? jeg ser dere har store stakker her; det ville være en hjelp for oss om vi ikke trengte fare lenger. Tore svarte: «Jeg skal hjelpe deg så du ikke trenger å reise på kornkjøp lenger, hverken her på Rogaland eller videre. jeg skal fortelle deg at du like godt kan snu her og ikke seile lenger, for du får ikke korn hverken her eller andre steder; kongen har forbudt å selge korn herfra nord i landet. Reis heim att, håløyg. Avaldsnes
Avaldsnes
 Det blir det beste for deg». Asbjørn sa: «Om det er som du sier bonde, at vi ikke kan få kjøpt korn, så har jeg et annet ærend som ikke er mindre, jeg vil hilse på venner på Sola og se hvordan Erling, min frende, har det heime». Tore sa: «Hvor nært frendskap er det mellom deg og Erling?» Han sa: «Mor min er søster hans». Tore sa: «Nå har jeg visst vært litt fort til å snakke, siden du er søstersønn til rygekongen!»

Så tok Asbjørn inn teltene og styrte ut med skipet. Tore ropte etter dem: «Far vel da, og kom innom her på heimvegen!». Asbjørn sa at det skulle han gjøre.

Så drog de videre og kom til Jæren mot kvelden. Asbjørn og ti mann gikk i land, de andre ti ble igjen på skipet. Da Asbjørn kom til gården, ble han godt mottatt, og Erling var svært blid mot ham. Erling satte ham ved siden av seg og spurte ivrig etter nytt nord fra landet. Asbjørn fortalte ham alt om det ærend han var ute i. Erling sa det var ingen lett sak, for kongen nektet dem alt kornsalg. «Jeg tror ikke det fins den mann her», sa han, «som trøster seg til å bryte kongens ord. jeg må være nøye med å følge kongens sinn, for det er så mange som vil ødelegge vennskapet mellom oss». Asbjørn sa: «Sannheten får en sist høre. Helt fra barnsbein har jeg alltid lært at mor min var fribåren i alle ættgreiner, og videre at Erling på Sola nå var den mektigste av frendene hennes. Men nå hører jeg du sier at du er ikke mer fri for kongens treller enn at du kan ikke gjøre det du har lyst på med kornet ditt». Erling så på ham og smilte, han sa: «Dere håløyger kjenner nok mindre til kongens makt enn vi ryger, og du bruker vel lett store ord heime; du har godt å slekte på i det stykket. La oss først drikke, frende, så får vi se på det i morgen hva vi skal gjøre med ærendet ditt». De gjorde det, og var glade om kvelden.
 

Tegning av et Vikingeskip som blir rodd Dagen etter talte Erling og Asbjørn med hverandre. Erling sa: «Jeg har tenkt ut noe med kornkjøpet ditt, Asbjørn. Men er du svært nøye på hvem du handler med?» Han sa at han brydde seg aldri det grann om hvem han kjøpte korn av, når bare den som solgte, hadde rett til det. Erling sa: «Jeg skulle tru trellene mine hadde så mye korn å selge at du kan få kjøpt det du trenger. De står ikke under lov og landsrett som andre folk». Asbjørn sa at dette ville han ta imot. Så ble det sagt fra til trellene om kjøpet; de fant fram korn og malt og solgte det til Asbjørn, og han lastet skipet så mye han ville. Da han var ferdig til å seile, fulgte Erling ham ut og gav ham vennegaver; de skiltes som kjære venner. Asbjørn fikk god bør og la til ved Avaldsnes på Karmøy om kvelden, og ble der natten over. Tore Sel fikk straks høre at Asbjørn var kommet, og likeså at skipet hans var fullastet. Tore stevnte til seg folk om natten, så han hadde seksti mann før det ble dag. Så snart det ble lyst, gikk han ned til Asbjørn, han og mennene gikk like ut på skipet. Da var Asbjørn og hans folk alt kledd, og Asbjørn hilste på Tore. Tore spurte hva slags last Asbjørn hadde på skipet. Han sa at det var korn og malt. Tore sa: «Så har Erling gjort som han er vant til og tatt alt det kongen har sagt for å være løst snakk. Han er enda ikke blitt lei av stå imot ham i alle ting. Det er et under at kongen finner seg i all ting av ham». 
Tore brukte seg fælt en stund. Da han tidde, sa Asbjørn at det var Erling’s treller som hadde eid kornet. Tore svarte skarpt at han brydde seg ikke om hans og Erlings krokveger. «Nå er det ikke annet å gjøre for dere enn å gå i land, Asbjørn, ellers hiver vi dere overbord. Vi vil ikke ha noe bråk med dere mens vi rydder skipet. Asbjørn så at han hadde ikke folk nok mot Tore, og så gikk Asbjørn og folkene hans i land, og Tore lot hele ladningen flytte i land fra skipet. Da skipet var ryddet, gikk Tore bortover skipet. Han sa: «Det var svært så godt seil de har disse håløygene, ta det gamle seilet fra lastebåten vår og gi dem det! Det er fullt ut godt nok til dem når de seiler med tom båt». Dette ble gjort, seilene ble byttet. Så seilte Asbjørn og folkene hans sin veg etter dette og han styrte nordover langs kysten og stanste ikke før han kom heim først på vinteren. Denne reise snakket folk mye om.

Asbjørn fikk ikke noe strev med å lage gjestebud den vinteren. Tore bad Asbjørn og mor hans til julegjestebud med så mange menn som de ville ta med seg. Asbjørn ville ikke reise, så han satt heime. Det viste seg at Tore syntes Asbjørn hadde tatt imot innbydelsen på en lite hedrende måte, og så ga Tore fantord fra seg om denne reisen til Asbjørn. «Det er nok så», sa han, «at det er stor forskjell på oss frendene til Asbjørn, men Asbjørn viser det nå også tydelig, slikt strev som han tok for å hilse på Erling på Jæren i sommer, og så vil han ikke komme hit til meg som bor i det nærmeste huset. Eller kanskje det er så at han trur det bor en Sel-Tore på hver holme».

Slike ord fikk Asbjørn høre fra Tore, og flere til av samme sla . Asbjørn var helt ute av seg for denne reisen, og verre ble det da han hørte den var ta latter og spott. Han ble heime hele vinteren og gikk ikke til noen gjestebud.

Asbjørn hadde et langskip; det var en snekke med tjue seter, og den stod i det store naustet. Etter kyndelsmess lot han sette fram skipet og bar all redskap ut på det og lot det gjøre seilferdig. Så stevnet han til seg vennene sine og fikk nesten nitti mann, alle vel væpnet. Da han var ferdig og han fikk bør, seilte han sørover langs land; de seilte av sted, men fikk nokså sent bør. Da de kom sør i landet, seilte de utaskjærs mer enn den vanlige skipsleia. Det hendte dem ikke noe før de kom til Karmøy om kvelden torsdag i påskeuken.

Karmøy er slik laget: det er en stor øy, lang, men for det meste ikke bred, den ligger på utsiden av den vanlige skipsleia. Det er en stor bygd der, men ellers er store deler av øya ubygd, de som ligger ut til havs. Asbjørn og hans folk landet på utsiden av øya, der hvor det var ubygd.

Da de hadde fått opp teltene, sa Asbjørn: «Nå skal dere bli igjen her og vente på meg; jeg vil gå opp på øya og få greie å hvordan det står til her, for vi har ikke hørt noe om det i forvegen.»

Asbjørn var dårlig kledd og hadde en sid hette på, en båtshake i hånden, men et sverd ved siden under klærne. Han gikk i land og innover øya. Da han kom opp på en høyde der han kunde se garden på Avaldsnes og ut i Karmsund , sa han at det kom en mengde folk dit både på sjø og på land, og alle sammen drog til garden på Avaldsnes; det syntes har, var merkelig. Så gikk han opp på gården og inn der tjenestefolkene holdt på å lage til maten; da hørte han straks så pass at han skjønte på det de sa, at kong Olav var kommet dit på veitsle, og dessuten at kongen hadde gatt til bords.

Asbjørn gikk til stua, og da han kom i forstua, gikk det folk ut og inn, så det var ingen som la merke til ham. Stuedøren stod åpen, og han så at Tore Sel stod foran høgsetesbordet. Det var langt på kvelden. Asbjørn hørte at folk spurte Tore om hvordan det gikk for seg mellom ham og Asbjørn, og videre at Tore hadde en lang saga om det, og Asbjørn syntes han lot sagaen helle sterkt til den ene siden. Så hørte han en som sa: «Hvordan tok han Asbjørn det da dere ryddet skipet?» Tore sa: «Han bar seg da noenlunde mens vi ryddet skipet, men likevel ikke helt godt, og da vi tok seilet fra ham, gråt han». Da Asbjørn hørte dette, drog han sverdet hardt og fort og løp inn i stua, og hogg til Tore med en gang; hogget kom i halsen bakfra på ham, og hodet falt ned på bordet foran kongen og kroppen over føttene hans, borddukene fløt i bare blod både oppe og nede. Kongen sa de skulle ta ham, og så ble gjort; Asbjørn ble tatt til fange og ført ut av stua, så tok de bordstellet og dukene og bar dem ut, og så liket til Tore som også ble båret bort, og så sopte de alt det som var bitt blodig. Kongen var fælt harm, men han styrte seg når han talte, som han alltid brukte.
 
Skjalg Erlingsson sto opp og gikk framfor kongen og sa: «Nå går det som ofte ellers, konge, vi må vende oss til deg for å finne en råd ut av dette. Jeg vil by bøter for denne mannen, så han skal få ha liv og lemmer; men du konge, skal rå for alt annet». Kongen sa: «Er ikke det en dødssak, Skjalg, om en mann bryter påskefreden? og en til, om en mann dreper en annen i kongens hus? og en tredje, som riktignok du og far din vel synes har lite å si, at han brukte beina mine til hoggestabbe?» Skjalg svarte: «Det var leit, konge, at du ikke likte dette; ellers var det ikke dårlig gjort. Men om du, konge synes det er et verk som går deg imot, og at det har mye å si, så venter jeg likevel å få mye igjen for min tjeneste hos deg. Mange vil si at dette kan du godt gjøre». Kongen sa: «Du er nok mye verdt, Skjalg, men jeg vil ikke for din skyld bryte loven og minke kongens verdighet». Skjalg vendte seg bort og gikk ut av stua. Det hadde vært tolv mann i følge med Skjalg, og de fulgte ham alle sammen, og det var mange andre som gikk bort med ham også. Skjalg sa til Toraren Nevjolvson: «Om du vil ha vennskap med meg, så gjør alt du kan for at mannen ikke skal bli drept før søndag». 
Kong Olav går gjennom manngarden mot Erling (Erik Werenskiold)
Så gikk Skjalg og mennene hans av sted; de tok en robåt han hadde, og rodde sørover så hardt de kunde, og kom til Jæren i grålysningen; der gikk de opp på gården og til det loftet Erling sov i. Skjalg løp mot døren så den knakk i naglene. Av dette våknet Erling og de andre som var der inne, hin kom seg på beina i en fart, grep skjold og sverd og løp til døren og spurte hvem det var som hadde slikt hastverk. Skjalg sa hvem det var, og bad ham lukke opp døren. Erling sa: «Jeg kunde tenke det var deg som farer så uvettig; har dere noen etter dere?» Så ble døren lukket opp. Nå sa Skjalg: «Du synes kanskje jeg har hastverk, men jeg tenker ikke Asbjørn, din frende, synes jeg farer for fort der han sitter i lenker nord på Avaldsnes. Det er mer mandig å ta av sted og hjelpe ham». Så skiftet far og sønn noen ord, Skjalg fortalte Erling hvordan alt hadde gått for seg da Sei-Tore ble drept.

Erling og Skjalg, sønn hans, rådførte seg med hverandre om vanskelighetene, og da Skjalg og de andre sønnene rådde sterkt til det, ble de stående ved det at de samlet folk og skar hærpil; det kom snart en stor hær sammen, og de gikk ombord i skipene; så holdt de manntall, og det var innpå femten hundre mann. Med denne hæren drog de av sted, og om søndagen kom de til Avaldsnes på Karmøy og gikk opp til gården med hele hæren; de kom dit nettopp da man var ferdig med å lese evangeliet. De gikk straks opp til kirken, tok Asbjørn og brøt lenkene av ham. Ved dette ståket og ved larmen av våpen løp alle de inn i kirken som før stod ute, og de som var inne i kirken, sa ut alle sammen uten kongen, han ble stående og så seg ikke om. Erling og sønnene stilte opp hæren sin på begge sider av den vegen som gikk fra kirken til stua, Erling og sønnene hans stod nærmest stua.

Da hele messen var sunget, gikk kongen like ut av kirken, han gikk foran gjennom manngarden, og så fulgte den ene etter den andre av hans menn. Da han kom til døren, gikk Erling framfor døren, bøyde seg for kongen og hilste ham. Kongen svarte og bad gud hjelpe ham. Så tok Erling ordet: «Jeg har hørt at Asbjørn, min frende, har kommet i skade for i gjøre en stor ugjerning, og det er leit om det har hendt noe slikt, konge, som du er misnøyd med. Jeg kommer ber nå for å by forlik og bøter for ham, så store som du selv vil fastsette, men til gjengjeld vil jeg han skal få ha liv og lemmer og rett til å være i landet». Kongen svarte: «Jeg synes det ser ut til at du mener du har Asbjørns sak helt i din hånd nå, Erling. jeg skjønner ikke hvorfor du later som om du byr forlik for ham; du har vel dradd sammen denne folkehæren fordi du tenker at denne gangen vil du rå mellom oss». Erling sa: Du skal rå, men rå slik at vi skilles forlikte». Kongen sa: «Tenker du å skremme meg, Erling? Er det derfor du har så mye folk?» «Nei», sa han. «Ja ligger det noe annet under, så kommer ikke jeg til å flykte nå». - Erling sa: «Du trenger ikke å minne meg om at hver gang vi har møttes hittil, så har jeg hatt lite folk å sette imot deg. Men jeg vil ikke legge skjul på hva jeg har i sinne; jeg vil vi skal skilles forlikte. Ellers skulle jeg tru jeg ikke kommer til a prøve flere møter mellom oss». Da var Erling rød som blod i ansiktet.

Nå gikk biskop Sigurd fram og sa til kongen: «Herre, jeg ber deg høre på meg for Guds skyld, og forlike deg med Erling på de vilkår han byr deg, slik at denne mannen får ha fred på liv og lemmer, men du alene skal rå for alle forliksvilkårene». Kongen svarte: «Du skal rå». Da sa biskopen: «Erling, gi kongen den trygd han vil ha, og siden skal Asbjørn gi seg i kongens makt og be om grid». Erling ga trygd, og kongen tok imot. Så gikk Asbjørn og bad om grid og gav seg i kongens makt og kysste kongen på hånden. Da gikk Erling bort med hæren sin; hilsninger ble det ikke noe av med.
 
Tilbake til forrige side
Tilbake til historiske steder i Sola
Til Erling blir drept 1028