Ansikt til ansikt skal ørner klores

ERLING SKJALGSSON OG OLAV DEN HELLIGE

Siden er laget av:Sola Historielag


Kong Olav styrte ut til Tønsberg med skipene sine så snart han fikk vite at kong Knut hadde seilt sørover til Danmark. Så tok han av sted med de menn som ville følge ham, da hadde han tretten skip. Deretter styrte han ut etter Viken, men han fikk lite både av penger og folk, ingen uten de som bodde på øyer og utnes fulgte ham. Kongen gikk derfor ikke opp i landet, han tok de folk og midler som falt i hans veg. Han merket at landet var tatt fra ham med svik. Han seilte ettersom han fikk bør, det var først på vinteren. De fikk nokså sent vind, i Seløyene ble de liggende lenge, og der fikk de høre nytt av kjøpmenn nord fra landet. Det ble sagt til kongen at Erling Skjalgsson hadde samlet en stor hær på Jæren, skeiden hans lå ved land fullt seilferdig, og der lå også en mengde andre skip som bøndene eide, det var skuter og garnbåter og store roferjer. Kongen styrte østfra med hæren og lå en stund i Egersund. Der fikk de kjenning av hverandre. Da samlet Erling alt det folk han kunde.

Tomas-messe før jul (21. desember 1028) la kongen ut fra havnen straks ved daggry; da var det fin bør, men nokså kvast. Så seite han nordover omkring Jæren. Det var vått vær og litt skoddedrev. Straks gikk det bud landvegen over jæren at kongen seilte utafor.

Da Erling ble var at kongen kom østfra, lot han blåse hele hæren sin til skipene, og nå drev alt folk ombord i skipene og, laget seg til strid. Men kongens skip kom fort nordover mot dem og forbi Jæren. Da styrte han innover, han hadde tenkt seg inn i fjordene og få seg folk og penger der. Erling seilte etter ham, han hadde en hel hær og en mengde skip. Skipene deres gikk fort, for det var ikke annet ombord enn menn og våpen, likevel gikk «skeiden» til Erling mye bedre enn de andre skipene, da lot han reve seilet og ventet på hæren.

Da så kong Olav at Erling og hans folk drog svært inn på dem, for kongens skip var tungt lastet og vasstrukne, ettersom de hadde ligget på sjøen hele sommeren og høsten igjennom og vinteren med til da; han så at det ville bli stor overmakt om han møtte hele hæren til Erling på en gang. Så lot han rope fra skip til skip, at folk skulle la seilene falle, men ikke for fort, og så ta inn rev, og dette ble gjort. Erling og hans folk så dette. Da ropte Erling ut, og kalte på sine menn, han bad dem seile fortere. «Ser dere», sa han; «nå ligger seilene deres lavere, de drar seg unna oss». Så lot han løse revene på seilet ombord i skeiden, og så bar det fort framover.

Kong Olav styrte innafor Bokn, og nå kunde de ikke se hverandre mer. Så sa kongen de skulle ta ned seilene og ro fram i et trangt sund som var der. Der la de da skipene sammen, det stakk fram en bergnabb utafor dem. Alle mann var hærkledd.

Nå seilte Erling mot sundet, og han merket ikke at det lå en hær og ventet på dem, før de så at alle kongsskipene rodde samlet mot dem. Erling og hans folk slapp ned seilet og grep til våpen, men kongshæren lå på alle kanter rundt skipet. Nå ble det kamp, og den var kvass, og det varte ikke lenge før Erlings menn tok til å falle. Erling stod i løftingen på skipet sitt, han hadde hjelm på hodet, skjold foran seg og sverd i hånden. Sigvat skald hadde blitt igjen i Viken, og der fikk han høre om dette. Sigvat var en av Erlings beste venner og hadde fatt gaver av ham, og vært hos ham.
 
 

Sigvat diktet en flokk om Erlings fall. og ber er denne visen:

Erling ut lot sette
eikeskip mot kongen;
farget ørnens bleike
fot rød, det er sikkert.
Siden lå hans langskip
langs med kongens skute
i den store hæren;
stridsmenn sloss med sverdet.
Nå tok Erlings folk til å falle, og da de kom i nærkamp, og de hadde greid å gå opp på skelden, f alt hver mann på sin plass. Kongen selv gikk hardt fram. Så sier Sigvat: Kongen hogg ned stridsmenn,
stormet over skeiden,
lik lå trangt på tiljen,
tung var kampen ved Tungur.
Havet, det breie, farget
høvdingen nord for Jæren,
storkongen sloss, i vågen
strømmet det varme blodet.
Hele hæren til Erling falt til siste mann, så til slutt stod ingen mann oppreist på skeiden uten han alene. Saken var at få bad om grid, og ingen fikk heller av de som bad, ikke kunde de kommet på flukt heller, for det lå skip helt rundt skeiden. Det blir sagt med sannhet at ingen prøvde å flykte. Og Sigvat sier dette: Alle Erlings skipsfolk
utafor Bokn var falne;
den unge konge la skeiden
øde nord for Tungur.
Skjalgs sønn stod alene
stolt og langt fra venner,
i det tomme skipets
løfting, trygg og svikløs.
Nå gikk de på Erling både fra forrommet og fra de andre skipene. Rommet i løftingen var stort,og skipet løftet seg høyt opp over de andre skipene, og ingen kunde komme til det uten med skudd eller så vidt med spydstikk, og mot alt slikt verget han seg med hogg. Erling verget seg så modig at ingen noen gang har hørt om en mann som har stått alene så lenge når så mange mann gikk på, og han prøvde aldri å komme unna eller be om grid.
Så sier Sigvat:
                                                    Skjalgs stridslyste hevner
                                                    søkte ei grid hos kongsmenn,
                                                    enda øksehogg regnte
                                                    om ham, som skog de felte.
                                                    Aldri så modig høvding
                                                    her på jorden kommer,
                                                    sålenge vind suser,
                                                    og sjø slår mot stranden.

Kong Olav gikk nå akterover til forrommet og så hva Erling gjorde. Kongen ropte til ham og sa dette: «Du vender ansiktet 11 i dag, Erling!» Han svarte: «Ansikt til ansikt skal Ørner klores! » Disse ordene nevner Sigvat:

Erling sa at ørner
ansikt til ansikt klores,
han lenge med lyst verget
sin jord, var ei lei av landvern,
dengang han hist ved Utstein
med Olav i kampen talte
sanne ord. Han alltid til
oppgjør var ferdig.
Da sa kongen: «Vil du gi deg, Erling?» «Det vil jeg», sa han. Så tok han hjelmen og la ned sverdet og skjoldet og gikk fram i forrommet. Kongen stakk til ham i kinnet med spissen av øksa og sa: «Merket skal bli, drottensvikeren». Da løp Aslak Fitjaskalle til og hogg øksa i hodet på Erling, så den stod ned i hjernen, det var straks banesår, og der mistet Erling livet. Da sa kong Olav til Aslak: «Gå alle ulykker i vold for du hogg ham! Nå hogg du Norge av hendene på meg». Aslak sa: «Jeg trudde jeg hogg Norge i hendene på deg nå. Men har jeg gjort deg men, konge, og er du sint på meg for det jeg gjorde, da vet jeg ingen råd, for jeg kommer til å få utakk og fiendskap av sa mange andre for dette, at jeg trenger mer til å få støtte og vennskap av deg!» Kongen sa at det skulle han få.

Nå bad kongen hver mann gå ombord i sitt skip og bli ferdig til å seile som snarest: «Vi vil ikke rane dem som er falt her». sa han, «nå får hver ha det han har fått». Så gikk folk tilbake til skipene, og gjorde seg ferdige så fort råd var. Da de var ferdige, løp skipene med bondehæren inn i sundet. Da gikk det som ofte ellers når folk får tunge slag og mister høvdingene sine, om det da er aldri så mye folk samlet, så blir de rådløse når de blir høvdingløse. Ingen av sønnene til Erling var der, det ble ikke til noe for bøndene med å gå til kamp, og kongen seilte sin veg nordover. Bøndene tok Erlings lik og stelte det og førte det heim ta Sola, og likeså alle de andre som hadde falt der. Folk sørget svært over Erling, og folk har brukt å si at Erling Skjalgsson har vært den gjeveste og mektigste mann i Norge av dem som ikke har båret større høvdingnavn enn han.

Snorre Sturlason.
Tilbake til Erling på Avaldsnes 1023
Tilbake til historiske steder i Sola