Sola landskapetís forandring fra istiden til i dag
(utdrag fra Sola Kommunes's miljøplan nov.1991 Del-utredning nr.4)
Siden er laget av:Sola Historielag


Landskapet på Jæren og Sola har også i dag lite synlig fjell og preges derfor av det som befinner seg på terrengets overflate. Slik sett har dette landskapet vært i endring siden isen forsvant etter siste istid. Den gangen for 10-15 000 år siden, var Jæren grå p.g.a. enorme mengder løsmasser og stein, og det tok tid før vegetasjonsetableringen kom i gang. Klimaet ble gradvis varmere, vegetasjonen begynte å vandre inn og Jæren ble grønn. Først kom bjerkeskog, så store hasselskoger, senere furu og eik, or og alm. For 5000 år siden var det tett og frodig eikeskog på Jæren, spesielt på Nord-Jæren, og klimaet var varmere enn i dag.

Steinalderen

Steinalderens befolkning av jegere og sankere hadde en rik natur å høste av og bodde ved sjøen. I eldre steinalder (10.000- 3.000 f.Kr.) levde folk av fangst og fiske. En regner med at yngre steinalder (3.000 - 1.500 f.Kr.) tok til da jordbruket ble kjent, og i denne perioden antar en at en fikk de første bøndene. Økser av stein, flint og grønnstein ble tatt i bruk for å rydde små åkerlapper i skogen, menneskets påvirkning av Jærlandskapet kom for alvor i gang. Utviklingen fortsatte i bronsealderen (1500-500 f.Kr). Bronsealderen varsler at metallet gjør sitt inntog. Fortsatt var flint, stein og bein i bruk til redskaper, men metallet ble den viktigste verdimåleren, det mest verdifulle materialet som ble ofret til maktene, gjemt bort som skatter eller lagt ned i gravene. Bronsealderfolket fortsatte rydding med økser og ild, flytter åkrene når de var utpinte, og landskapet åpnet seg. Bosettingen flyttet seg i denne periode fra strandboplassene og til høydedragene, hvor det var bedre vilkår for jordbruk som ble mer og mer viktig. Jærlandskapet er preget av vide avrundede morenehauger som stiger opp fra flate, lave partier, og morenehaugene gav godt grunnlag for åkerbruk. På de høyeste partiene ble det i denne perioden anlagt store gravhauger, og disse gravhagene harmoniserte godt med det bølgende landskapet.

Bronseladeren

Gravhaugene fra eldre bronsealder ligger med omtrent like store avstander mellom hver, noe som kan tvde på at hele området var delt opp i omtrent like store enheter, og hver av disse tilhørte trolig en ættegruppe med rett til åkrer, beite, jakt og fiske innenfor sitt område.

Mot slutten av bronsealderen, begynnelsen av Jernalderen (500 f.Kr. - 1050 e.Kr.) endret klimaet litt etter litt karakter, temperaturen sank med flere grader og det ble fuktigere. Bosettingsmønsteret endret seg lite de første 5-600 årene av jernalderen. Folketallet økte noe, og en tror at hvert bruksområde ble delt opp i flere mindre etter hvert som nye grupper flyttet ut og ryddet seg egne boplasser. Jernet gav gode og effektive redskaper. Da folketallet økte merkbart de første hundre årene etter Kristi fødsel, ble det behov for større åkerareal. Med jernredskap ble skogen ryddet, og landskapet endret drastisk karakter fra et skoglandskap til et nakent, åpent landskap, hvor lyngheier kom til å bli dominerende. Gårder med inngjerdet åker og fast bosetting ble den vanligste boformen. Innmarka rundt tunet ble vernet mot husdyrene av en smal geil eller fegate som førte fra husene eller en kve nær dem, og ut til beitene i utmarka. Steingjerdene på begge sider av geilen svingte fra hverandre og rammet inn innmarka sammen med naturlige hindringer som vann, myr, berg og jordfaste steiner. Denne gårdsformen har holdt seg helt frem til våre dager.

De mange gravhaugene, skattefunn, gårdsanlegg, bygdeborger og nausttufter vitner om en rik kultur og et fast organisert samfunn både i romertid og folkevandringstid (100-550 e.Kr.) Det arkeologiske materialet fra Jæren i denne perioden er mer allsidig enn i noen annen forhistorisk periode, og knapt noe annet sted i landet er det registrert tilsvarende mengder funn og bevarte fornminner. I denne perioden regner arkeologene med at det fantes ca 60 gårder i området som i dag utgjør Sola kommune og tidligere Madla kommune, mot 40 i nyere tid. Det kan ha bodd like mange her da som i 1660-årene, d.v.s ca.750 mennesker.

De 150 årene som fulgte fra 550 til 700 e.Kr. gir et helt annet bilde av forholdene. Det finnes knapt arkeologiske funn fra denne tiden. Mye tyder på at samfunnet opplevde sterk avfolking og fraflytting, og en regner med at halvparten av gårdene fra folkevandingstiden lå øde på 600-tallet.

Vikingetiden

I vikingtiden (800 - 1050 e Kr.) øker igjen det arekeologiske funnmaterialet i omfang, og funnene tyder på at de fleste gårdene som en kjenner fra nyere tid, var bosatte. Makt og posisjon i vikingetiden var i stor grad basert på skip og gode havner. Seilet ble tatt i bruk og håndverkerne klarte å bygge havgående båter og skip. En tror at det må ha vært rike godseiere i bygdene omkring Hafrsfjord på denne tiden, de mange nausttuftene, gravminner, bautasteiner og steinkors tyder på høvdingemiljø med betydelig makt og rikdom. Trolig var Sola og Tjora de viktigste gårdene i overgangsperioden mellom vikingetid og mellomalder. I denne perioden er Sola mest kjent som åsted for "Slaget i Hafrsfjord", som en mener fant sted ved Ytraberget. Den mest kjente personen fra Sola i denne tiden er Erling Skjalgson.

Middelalderen

Grunnlaget for vekst og utvikling i middelalderen (1050-1500) var å dyrke og høste fra naturen. Åkrene ble lagt på opptent og selvdrenerende jord og jordsmonn og klima lå vel tilrette for kornproduksjon. Lyngheiene ble viktige for feholdet, og ble pleid etter bestemt mønster. Beitende dyr hindret trær i å vokse opp. Når bonden var mer interessert i røsslyng enn i skog, var det fordi røsslyngen gav vinterbeite samtidig som den kunne høstes til vinterfor. For å opprettholde sin verdi, måtte beitepresset på lyngheia være slik at den ikke ble utpint samtidig som uønsket krattvegetasjon ble holdt borte. For å holde lyngen frisk og ung, måtte den brennes med regelmessige mellomrom. Tang og tare ble nyttet til gjødsel og for. Det dyrkede arealet ble stadig utvidet. Gårdsbosettingen ble tettere og folketallet nådde en topp omkring 1350. Folkeøkningen førte til at gårdene ofte var delt i to eller flere bruk. Husene til de ulike brukene lå sammen i et tun med teigdelte åkrer i tilknytning til tunet, teigdelte engstykker utenfor åkrene, mens utmarka lå lengst unna og ble utnyttet i fellesskap.

I siste del av middelalderen, kom svartedauen også til å sette sitt preg på Sola. Den kom omkring 1349-50, og folketallet ble sterkt redusert og tallet på gårder ble halvert. Folk flyttet fra de små enbølte gårdene til de større mangebølte. I kjølvannet av pesten fikk en også tilflytting av folk til Jæren fra indre strøk av fylket.

Senmiddelalderen var en vond tid for de fleste i Sola. Men fra bunnen ved overgangen fra middelalder til nyere tid (1500-1800), kunne utviklingen bare gå oppover. Folketallet i Håland (tidliger navn på Sola kommune) steg rasket, fra ca 400 personer i 1520 til ca 800 personer i 1600. Fraflyttede gårder ble ryddet og dyrket på ny. Spaden var det viktigste redskapet. Bøndene i Sola hadde store åkrer, og de gav god avkastning. Det ble gjødslet med husdyrgjødsel, ofte oppblandet med kompost av torv, lyng, tang og tare. Husdyrholdet var også intensivt i f.h.t. andre deler av Rogaland fordi utmarksområder med vide lyngheier og talløse myrhull ble effektivt utnyttet. Jordbruket var preget av selvforsyning, men overskudd av korn ble solgt, bl.a. byttet folk fra Sola til seg, kjøtt mot korn på Sørlandet. Grensene mellom gårdene var stort sett de samme som i tidligere tider, teigblandingssystemet. Problemene med systemet ble større og større, teigene ble små og lå spredd utover et stort område etter hvert som gårdene ble delt. Systemet preget landskapsbildet, med innmarka inndelt i mange små landskapsrom innrammet av steingjerder på kryss og tvert, og med husene samlet i klyngetun.

Havet var også fortsatt et viktig næringsgrunnlag for folk og samfunn i denne perioden. Tananger utviklet seg på slutten av 1600-tallet til å bli et "kraftsenter" i datidens samfunn, ikke minst med bakgrunn i at her var omtrent den eneste havnen langs hele Jærkysten som kunne ta imot større fartøyer. Hummerfiske la det første grunnlaget, senere ble spesielt sildefiske viktig. Første del av Monsenhuset ble bygd i 1732.

Etter 1800 fikk en både befolkningseksplosjon og Økonomisk ekspansjon. Folketallet ble nesten firedoblet i perioden frem mot 1930, mve p.g.a. innflytting. Antall bruk økte, uten at brukene ble mindre. Dette skyldes en storstilt nydyrking utover på 1800-tallet. På 70 år ble areal av dyrket jord bortimot 10-doblet. Produksjonsøkningen var større enn folketilveksten og en fikk omlegging fra selvforsyning til salgsjordbruk.

Frem.til nå var gårdene organisert med husene plassert i et tun, med åkerområdet på selvdrenerende jord nær husene. Utenfor lå som tidligere nevnt engene og slåtteteiger, med felles utmark utenfor dette igjen. Åker og eng var spesielle for hvert bruk, men de lå i teigblanding. Deling førte til at hver bruker fikk mange små teiger som lå spredd utover et stort område inn i mellom naboene sine teiger, og dette satte sitt preg på landskapsbildet, små og oppdelte landskapsrom. Utskifting ble gjort mulig, og omkring 1840 var de fleste gårdene utskiftet i Solaområdet.

Etter utskiftingen endret landskapet karakter, og ble dominert av enbølte bruk med sammmenhengende jordvidder, hvor lange rekker av steingjerder mellom åker og eng og mellom naboer, ble et dominerende trekk. Landskapets skala og romforhold var i ferd med å endre seg fra liten skala til stor skala.

Interessen for nydyrking var stor, og nye redskaper gjorde arbeidet lettere, men krevde samtidig også mer arbeid. Da plogen ble vanlig på midten av 1800-tallet, måtte steinene fjernes fra åkrene som skulle pløyes, og disse ble lagt opp i enda flere karakteristiske steingjerder. Steingjerdene ble ikke bare innhegning, men også en måte å få lagret/bli kvitt steinene på. Jordbruksområdene i Sola og på Jæren ble gjenstand for svært tidlig mekanisering og nytenkning. Vinning av nytt jordbruksland ble sett på som «vegen til velstand og lykke". Vann og myrområder ble sett på som uproduktive, og en kjenner omkring 20 senkningsprosjekter i Håland fra denne tiden. Grøfting ble også tatt i bruk for å forbedre jordbunnsforholdene. Landskapet endret seg også ved at vannspeil forsvant og naturområder ble oppdyrket. Lyngheiområdene ble også oppdyrket og ble et mindre og mindre innslag i landskapsbildet.

Tananger var fortsatt det "store" tettstedet i kommunen. Alt i 1797 fikk Mons Gabrielsen løyve til å drive gjestgiversted i Tananger, senere fikk familien også landhandlerløyve. Tananger var også los- og tollsted. I det gamle havneområdet finnes fortsatt hus fra denne tiden, og som forteller om storhet.

Senere, da havets næringsgrunnlag ikke var så avgjørende lenger for velstand og utvikling, utviklet Solakrossen (tidl. Sandekrossen) seg til tettsted og senere kommunesenter. Utviklingen knyttet seg til landbrukets plass i samfunnet. Meieri var ferdig i 1904, i 1906 kom Håland forbruksforening, og i 1921 ble det etablert mølle her.

Endring av landskapsbildet har forsatt inn i vår egen tid. Ny teknologi og nye og store maskiner gjorde Jærbondens kamp mot stein og uproduktiv mark enda lettere, og landskapet ble igjen grønt, slik det var den gangen skogene dekte landskapet. Det hevdes at det i løpet av de siste 50 til 100 årene har landskapet endret seg mer enn i de 2000 foregående årene, gjennom oppdyrking, drenering av myrer, uttapping av vann, kanal- og bekkelukkinger, massetak oq utbygging. Kjente landskapstrekk som steingjerder forsvinner. Neppe noe annet sted i landet er hele jordbrukslandskapet så sterkt preget av menneskenes utnyttelse gjennom årtusener som på Jæren fra istiden til i dag.
 
Tilbake til historiske steder i Sola