side 7
Erling og Knut den mektige


Alle er vi barn av vår tid. Med det menes at vi tenker og dømmer ut fra det som er sed og skikk, og hva som er vanlig tankegang i tiden vi lever. Denne retten til å bli forstått ut fra sin samtid, må vi selvsagt også innrømme overfor Erling Skjalgsson. 

Da Erling levde, var ene-kongedømmet i landet ikke gammelt. Det samlingsverket Harald Hårfagre hadde gjennomført, ble gang på gang satt på nye prøver og brutt ned. Det synes som om folket ikke syntes dette var så farlig. De var vant med å ta vare på heimene sine, bygda si og sitt nærområde, men å verna og være glad i hele landet, det var en heller uvanlig tankegang. 

Stormennene støttet hverandre -ved å holde godt sammen. Ofte ble slektene inngifte med den andre. På den måten bandt de bånd og gav hverandre støtte i felles interesser. Stormennene var bøndene sine førere og når de var nøye med å holde sammen, var det de som hadde makten i landet. Slik hadde det vært i slektledd etter slektledd, og denne retten voktet de seg vel for å miste. 

En konge i landet kunne en gjerne ha, det var greit nok, men han måtte ikke prøve å ta makten fra de lokale høvdingene utover i landet. Gjorde kongen det, eller at han av andre grunner blei sterkt mislikt, tok de gjerne om nødvendig å kvittet seg med han. 

Dette hadde de gjort med Eirik Blodøks, med Håkon jarl og med Eriksønnene. Riktig ille holdt det også på å gå med Håkon den gode, men etter at han bøyde av, ble han en riktig folkekjær konge. Verst var det når det steig fram en ny høvding som mente han var et kongsemne. Dersom dette var en mann som folket hadde stor tiltru til, så fekk han for det meste alltid mye folk med seg. 

Det var dette som hendte på Erling Skjalgsson sin tid. Den nye mannen var kong Knut den mektige fra Danmark. Han var svært flink til å ordlegge seg. Han var gavmild og vennekjær, en stor hærmann som var flink med våpen og virket sikker på seier. Dessuten var han en stor og sterk mann, fin og staselig å se til, med en klok og kongelig oppførsel. Spesielt merket folk øynene hans, som var skarpere og finere enn hos menn flest. 

Lykken fulgte nesten alltid Knut den mektige. Han rådde over Danmark og han hadde vunnet over England. Således hadde han mer makt en noen annen konge i Norden hadde hatt før han. Ikke rart han fikk tilnavnet; Den mektige! 

Å få han til overkonge i Norge, i stedet for Olav Haraldsson, måtte være et godt bytte. At Norge dermed hadde samme kongen som Danmark, betydde ikke så mye, særlig ikke i en sammenheng hvor følelsene for og ansvaret for riket Norge var heller laber. Dessuten kunne en kvitte seg med Knut, dersom han ble altfor brysom. Det var det som ble gjort med sønnen hans, Svein Knutson. 

Kong Olav Haraldsson gjorde svært lite for å få stormennene over på sin side. Ofte kunne han heller gå ganske hardt fram mot dem. Dette medførte at flere og flere vendte seg mot han, og etter hvert som misnøyen vokste, så stormennene seg omkring etter en ny konge. Kanskje Knut den mektige kunne være et bedre valg? Fremst i dette klagekoret gikk selvsagt de som mente de hadde mye å klage kong Olav for. En av disse var Erling Skjalgsson, men etter hvert ble det mange som mente de nå hadde fått nok av Olavs hardstyre. Det var ikke Olavs iver etter å få innført kristendommen som førte til kløften mellom han og stormennene. Dette var slettes ikke tilfelle for Erling Skjalgsson som hadde døpt seg allerede da Olav Tryggvason levde. 

Erling hadde vært trofast overfor kristningsverket, noe som hadde medført at kristendommen fikk større fotfeste i både Hordaland og Rogaland. Derfor hadde ikke kong Olav så mye å gjøre i disse områdene med tanke på å få innført den nye troen. Det meste var gjort tidligere. 

Bare i en eneste bygd, Voss i Hordaland, hadde hedenskapen med de gamle gudene overlevd. Hit måtte Olav dra for å rette på forholdene. 
Og senere, da jarlene Eirik og Svein styrte, og hver mann kunne ha den troen en selv ønsket, da holdt kristentroen seg bedre i Hordaland og Rogaland enn på noen andre steder i landet. I særlig grad er det Erling Skjalgsson en skal takke for dette. 

Han hadde vært så mye ute i verden og forstod godt hva som var på frammarsj blant folkegruppene i Europa. 
Men det hardkjøret som kong Olav la opp til i sitt styre og stell, kunne han ikke tåle. Dette la han heller ikke skjul på. Derfor sende han to av sønnene sine til England for å snakke med kong Knut. Et par år seinere, i 1028, seilte han selv til England med fem skip sammen med alle sønnene sine. Utpå våren kom de heim igjen. Misnøyen med, og frafallet fra kong Olav var nå så stort at kong Knut kanskje kunne vinne landet uten å føre krig. 
 Seint på høsten 1028 kom kong Knut til landet. Han kom først til Agder. Deretter seilte han nordover til Egersund. Her sluttet Erling seg til han. 
Ferden bar videre nordover, helt til Nidaros. Hvor det gikk som de tenkte; På Øretinget ble Knut tatt til konge over hele Norge. Etter kort tid reiste han tilbake til England. 
Mens dette pågikk, lå kong Olav Haraldsson inne i Drammensfjorden med flåten sin. Då kong Knut hadde dratt fra landet, seilte han vestover. Alt håp var ikke ute for Olav ennå. Nå var de to som gjorde krav på kongedømmet. Dette var for så vidt ikke noen uvanlig situasjon i den tiden, og det kom sikkert til å gjenta seg seinere også 
Nå kom det an på hvem som var den sterkeste. Til stor hjelp ville det vært om kong Olav nå kunne regne med Rygekongens styrke. 
Litt seinere, i en kort og anspent situasjon, så det faktisk ganske lyst ut for Olav. Men et skjebnesvangert øksehogg avsluttet brått dette håpet. 
 
Vikingeskip med god bÝr
Tilbake til første siden Forrige side Neste side

Tilbake til historiske steder i Sola