Jentene på Flatholmen


25. januar 1894 satt Gabrielle Monsen og skrev i dagboken sin. Der beskrev hun en tragedie som hadde skjedd rett utfor stuedøra, en tragedie som ville gå land og strand rundt kort tid etter. Vi lar Gabrielle fortelle: "Fik om morgenen efterretning om en frygtelig ulykke, som var hændt i Fladholmen, idet Olsen og hans søn Thorvald var druknet paa veien udover ved 3 tiden om eftermiddagen den 24/1, mellom Fladholmen og Staholmen, hvormod Anskar, som ogsaa var i baaden blev reddet af sine to søstre, Ester og Bertine, som havde været vidner til at baaden kantrede og sank, idet den kom ganske bort for dem. I fortvilelsen sprang de saa i baaden forat redde fader og søskende. Da øvrige var forsvundne, hvorimod Anskar laa og flød paa en oljebukse han hadde paa, og som havde fanget vind."

Dette er den etterhvert landskjente historiene om de to jentene på Flatholmen, Bertine og Ester. De var vitne til at faren og den ene av brødrene drukne. Desperate drar de en av robåtene ut på sjøen og ror mot forlisstedet. Der finner de kun den ene broren, men får dratt han ombord i robåten. Vel inne på land får de liv i ham ved å bruke samme metoden som faren hadde brukt tidligere på en lillebror som hadde falt i en dam. Selv om de var helt fortvilet i denne sorgens stund, husket de fyret. Disse små jentene på 11 og 9 år klatret den lange veien helt opp i fyrlykten. Hvor mange ganger har de nok ikke stoppet underveis for å trøste hverandre. Vel oppe gjorde de som faren hadde vist dem og tente lyset. Dette skulle de ha visst de sjøfarende, som seilte så trygt forbi, veiledet av lyset på Flatholmen fyr. I 1990 ble de endelig hedret, disse to heltene, med en statue inne i Hab'n, reist av SR-bank. Hva bedre enn la den minste gutten på Flatholmen denne grusomme dagen fortelle hva som egentlig skjedde. Det som følger er skrevet ned av Peder Lauritz Olsen. Jeg har fått det tilsendt fra hans yngste datter Virginia. Det var skrevet på engelsk men kommer her på norsk for første gang:

"Denne historien er skrevet ned av Peder Laurits Olsen, hvis navn er forandret til Louis Peder Holland. Nær byen Tananger, Norge, er Tananger havn, beskyttet av et langt fjell som strekker seg ut i Nordsjøen. Under våren og sommeren tok folkene i Tananger ut seilbåtene sine når vinden var oppe. Det ville være rundt femti båter, små og store, som seilte rundt i den nydelige havna om kveldene med familie og venner spillende, syngende og lyttende på musikken av trekk- og munnspill som kunne høres en mil borte. Lyden av musikk lød over alt, over havnen, sjøen og husene. Det virket nesten for godt til å være sant.
Far var kaptein på flere skip i mange år på de syv hav og tenkte nå på å trekke seg tilbake fra sjøen og ta jobben han var tilbudt som fyrvokter, i tillegg til å hjelpe mor å oppdra ungene. Det var åtte barn i familien vår. Ingebret, den eldste gutten, 15 år på denne tiden, var nede i Tyskland, hvor han tok fiolintimer. Han ble senere direktør for Oslo symfoniorkester. Bertina var pianisten. Johannes ble, mange år senere, kaptein i tillegg til kunstner, i fars fotspor. Esther studerte sang og ble operasanger. Torvald og Ansgar var for unge til å delta på denne tiden, men vil dukke opp senere i denne historien. Ignatus og Lauritz, de to yngste, ble født på Flatholmen, i huset som var forbundet med fyret.

Øya var drøyt 3 kilometer lang og 1,5 kilometer bred. Den eneste andre byen ved siden av Tananger, som lå omtrent 8 kilometer fra fyret var Stavanger, 11 kilometer fra Tananger og 15 kilometer fra fyret. Far vanligvis tok turen til Tananger to ganger i uken etter varer og tok da som regel noen av barna med seg. På søndagene tok han hele familien (ti av oss) til kirken. Når presten var kalt bort til andre kirker, ville far ta hans plass i kriken. Ved denne sjøen, Nordsjøen, var det aldri mangel på mat. Det var kveg, sauer og høner i tillegg til krabbe, hummer og alle typer forskjellig fisk, til og med hval i havet. Det var et uberegnelig hav på denne tiden og det var mange som druknet. Det var ikke enkelt for barna å komme seg inn til land, til skolen. Læreren kom derfor ut til fyret to ganger i uken, om været tillot det. Om læreren ikke kunne komme ut den planlagte dagen, så kom hun den neste eller til og med overnattet til været lettet.

Det kan virke som et ensomt liv ute på øya, men det var tvert imot. Veldig ofte ville venner komme utover på besøk for å tilbringe tid med oss. Mange ganger har jeg ønsket at jeg kunne returnert for å bo der igjen. Store og små skip gikk forbi fyret daglig og far lærte barna hvilke skip som gikk forbi. Noen av kapteinene kjente far og salutterte idet de passerte oss, eller fløy flagget for oss. På grunn av havet var det mange nestenulykker, men siden far var kristen var han villig til å hjelpe i nød. Mens vi vokste opp ville far vente på oss om morgenen, mens vi ble vasket og påkledd, for å lese Guds ord og be for hver enkelt av oss. Jeg var bare 2 ½ år på denne tiden og husker ikke alle disse tingene, men mor har ofte fortalt meg om hvor snill han var mot henne og resten av familien.
Far lagde mange malerier. Et av dem var et bilde av Abraham som tilbød sønnen Isaac som offer, i tillegg til mange bilder som man kan se i byen Stavanger. For å få en stilling som fyrvokter måtte man først være kaptein i Norge på grunn av den viten man da hadde. Far fant alltid på ting for å holde oss lykkelige og travle.

Mor hadde planlagt å ta en tur inn til Stavanger for å delta i en sosial samling og så frem til en stor samling på Lars Berntzen eiendom, et søskenbarn av henne. Far forberedte seg på å ta henne inn til Tananger, men da han la merke til at det så ut som om en storm var på vei, kom han inn og sa at været ikke så lovende ut. Dette var sent på høsten og en sterk vind hadde begynt å blåse og sjøen så mørk ut, hva som helst kunne skje. Mor hørte på hva han hadde å si og sa så: "Far, du har hatt mange nestenulykker, men hver gang har du klart deg. Så lenge det er du som tar deg av båten er ikke jeg redd for å dra, så det mindre vi snakker om det, det bedre vil det være for oss alle." Neste morgen stod far opp tidlig og gikk ned til naustet for å gjøre den store båten klar. Vinden var sterkere enn noensinne og han kom tilbake og sa: "Mor, er du sikker på at du vil dra?" Hun sa, "Det er dårlig, men jeg vil gå, det er sikkert."
De to guttene, Ansgar og Torvald øyeblikkelig spurte om de kunne få være med. Far sa da, "Ja, det er greit, men da må dere begge være med på øsingen, om vinden holder samme styrke som nå." Det tok omtrent ti minutter å gå ned til naustet og komme seg oppi båten, som hvilte på ruller styrt av kabler. Når kablene ble løst, renner båten rett ned på sjøen, men med den sterke vinden og høye bølgene, når båten hadde kommet seg 15 - 25 meter ut, var den umulig å se lenger. Å gå inn til Tananger med vinden i samme retning var ikke like galt som å gå mot vinden. De to guttene jobbet hardt med å øse ut alt vannet.

Endelig nådde far og resten av følget Tananger. Kaptein Meling stod på kaien, hjalp alle sammen å komme seg ut av båten og fikk noen til å ta seg av båten. Mor, som var dekket av en diger oljehyre var tørr, mens far og guttene var dyvåte. Etter litt varm kaffe og lunch ble heste og kjerre kjørt frem og tok mor med seg inn til Stavanger. Det tok over en time å kjøre henne. I mellomtiden tok kaptein Meling seg en prat med far og sa, " Da jeg så båten komme inn gjennom sundet visste jeg at det ikke kunne være andre enn fyrvokteren som ville våge seg utpå i vær som dette."
Men, far som visste at mor hadde planlagt å delta i denne samlingen i lang tid, ville ikke skuffe henne.

Det var ikke tid til å sitte på baken, far måtte komme seg tilbake. Det så ikke så bra ut, da sneen og regnet, mikset til sludd, ikke ville stoppe og snart ville det bli mørkt. Man kunne bare se tre meter foran seg. Det var folk på kaien som prøvde å overtale far til ikke å sette utover igjen, og sa, "Kaptein, du kommer aldri til å komme deg ut igjen. Hvorfor ikke vente til i morgen?" Kaptein Meling satt ved siden av far, men sa ikke noe, da han skjønte at far måtte komme seg ut til barna som var alene og ingen visste hva som kunne skje med dem. Lyset måtte og tennes for natten. Bertina 11 år gammel og Ester 9 år gammel, passet også på Ignatius 5 år gammel og Lauritz 2 ½ år gammel. De var alle rolige barn. Far spurte så Torvald og Ansgar om de heller ville bli igjen hos familien Meling for natten, men guttene ville heller bli med far da kunne de øse båten for ham, men kanskje mest fordi de ville være sammen med faren.

På fyret begynte jentene å bli urolige og de tok hver sin tørn i å kikke etter båten. Far startet ut og kaptein Meling og andre venner gikk sammen med ham og guttene til båten. Nå var det umulig å se noe som helst, selv inne i havnen. På utsiden av dette fjellet var det åpne havet uten noe som helst beskyttelse fra den kalde vinden og sludden. Far ba at det måtte skifte til det bedre og satte ut. De kom seg så langt som litt over to kilometer fra hjemmet. I mellomtiden stod Ester og kikket fra fyret etter tegn på båten, men solen var så høy at hun ikke kunne være sikker på noe som helst. Med et ropte hun etter Bertina og hun kom opp med kikkerten og så at båten lå der opp ned. Hun fortalte ikke noe til Ester om hva hun så, bare dro henne med seg etter armen og løp ned til naustet, knyttet løs den lille båten og kastet tauet inn og hver av dem tok en åre og de satte ut i det frådende havet. Bertina husket hvor hun så den veltede båten. Bertinas hender blødde, men de fortsatte utover. Det er vanskelig å sette ord på hva som foregikk i hodene deres, der de undret om de skulle klare det eller finne noen i live.
Til slutt kom de nært nok til å se far holde fast i en av guttene. Det var Ansgar og far prøvde å få Ansgar tilbake i båten. En av jentene fikk tak i fars lange hår og prøvde å dra ham opp i båten, men han sa, "Slipp meg! Jeg har fått fred med Gud, finn Torvald." Jentene ville ikke slippe ham. De gråt og ba ham om å prøve å hjelpe seg selv litt, men til ingen nytte. I samme øyeblikk skjøv far seg bort fra båten og de hørte han si "Min Gud redde meg for Jesus skyld." De kikket rundt etter Torvald, men kunne ikke finne ham. Ansgar var bevisstløs og de følte at de måtte komme seg tilbake til fyret. Først bøyde Bertina seg over ham for å sjekke om det var liv i ham.
En veldig svak pust ble hørt og de visste hva de måtte gjøre siden de hadde blitt trenet i å håndtere nødsituasjoner. Bertine holdt båten i ro slik at Ester kunne komme seg opp på kaien og fortøye båten og holde den der til neste bøge bragte dem lenger inn på land. Nå kunne de rulle Ansgar ut av båten og dra han lenger opp på land før neste bølge dro dem uti igjen.

Nå måtte de to jentene bære Ansgar nesten 7-800 meter og gud alene vet hvordan de fikk ham hjem. Da de to yngste guttene så dem komme, løp de imot dem, men kunne ikke hjelpe. Så snart de hadde fått ham i hus var de nødt til å skjære klærne av Ansgar med kniv og saks og pakke ham inn i varme tepper. Nå hadde det begynt å bli mørkt på utsiden og parafinlampen i fyrtårnet måtte tennes. Deretter gikk Bertina ned for å hjelpe Ester med Ansgar. Han hadde begynt å bevege seg og spy opp noe av alt vannet han hadde svelget. Dette var det jentene hadde ventet på. De la armene rundt en annen og gråt av glede for at en av de tre i det minste var reddet og de hadde kunnet følge fars instrukser. Nå måtte de vente på dagslys slik at de kunne signalisere en av de store båtene som gikk forbi.

Lille Ignatius hadde ikke sovnet og da han hørte Ansgar røre på seg tenkte han at han hadde et viktig spørsmål som Ansgar måtte svare på. Han ropte bort til Ansgar men fikk ikke noe svar, så han prøvde igjen. Denne gangen svarte Ansgar og Ignatius spurte, "Så du mange hvaler?" "Ikke en eneste en" var svaret.

Det var umulig å sove og ved første dagslys stod de på utkikk etter båter som kom mot fyret. Noen små båter så de, men de var for langt bort til å signalisere. Da med ett kom et digert frakteskip, og jentene tok det store norske flagget, heiste det opp på halv stang og deretter ned igjen. Dette fortsatte de med mange ganger, helt til mannskapet på fraktebåten hadde vekket kapteinen og fortalt ham at noe skjedde på fyret. Kapteinen signaliserte tilbake til fyret og sendte en livbåt med 6 mann om bord til øya. Jentene var så lettet over å se dem komme og mennene skjønte at noe var alvorlig galt da de ikke så noen båter ved fyret. Da de fant ut om tragedien som hadde skjedd, kalte de på kapteinen og han bragte med seg fire mann til. Kapteinen og hans mannskap gjorde alt som stod i deres makt for å hjelpe barna. I tillegg kom venner av familien og tok over inntil mor ankom. Det var sent neste morgen at mor hørte om tragedien og returnerte hjem fra Stavanger. Mor følte at det hele var hennes feil og kom seg aldri over denne skyldfølelsen."

 

Tilbake til fremsiden