Det er ingen tvil om at hummeren har vært avgjørende for etableringen av tettstedet Tananger. Her hadde alle de lokale fiskerne kistene sine, i vente på båter fra Holland og England. De hentet den levende hummeren og betalte gode penger for det. Etterhvert etablerte de forskjellige gårdene sine egne husmenn nede i havna, for å passe på gårdens rettigheter. Gårdene lå jo langt fra hab'n og behøvde derfor sine egne oppsynsmenn der nede.
Når begynte så dette eventyret, hvor sort gull fra havets bunn for første gang gav slik en fin avkastning til Tanangers befolkning?

La oss ta for oss noen generelle fakta om hummeren. For å gjøre dette litt vitenskapelig begynner vi med Homarus gammarus, som selvfølgelig er den europeiske hummerens latinske navn. De to store klørne er faktisk et par brystben omdannet til klør, den ene knuseklo og den andre skjæreklo. I Norge finner vi hummeren langs hele kysten, enkelte ganger helt opp til Tromsø. Hummeren blir kjønnsmoden rundt 10 år gammel og eggene klekkes på våren, året etter befruktning. Omtrent annet hvert år skifter en voksen hummer skall og kan vokse til den blir 5 kilo tung og 50 cm lang. Siden 1955 har hummeren vært fredet i tiden for skallskifte, noe som kan variere fra sted til sted.

Hummer har nok vært fisket i Tananger-området helt siden uminnelige tider, men det er først rundt 1650 at man begynte å eksportere den. Da hollenderne på den tiden var en av de mektigste sjømaktene, var det og naturlig at det var dem som startet nettopp denne eksporten.

Det første hummeroppkjøpet av hollenderne fra Tananger skjedde da skipper Bernt Martens hentet hummer her, 17. januar 1672. Etter å ha hentet hummeren her måtte han inn til Stavanger for å betale toll for dem han hadde kjøpt. Siden det har vi dem her regelmessig.

Første gang vi i kildene finner selve Tananger nevnt, er i 1608, da Peder Claussøn Friis skriver "Tuert ind paa landet øster fra Rott ligger den Haffn Tananger". Handel over Tananger hører vi for første gang om 2 september 1623, da en hollandsk skipper ulovlig, lå og solgte salt til bøndene.

Fra Friis vet vi og at så tidlig som i 1608 fisket man hummer med teiner, for siden å salte eller tørke den. Så det er ikke lite sansynlig at hollenderne tidligere enn 1672 hadde vært i Tananger for å kjøpe hummer.

		Det var i slutten av 1600-tallet at de første personene begynner å bosette seg i Tananger. I et skifte etter Laurits Rott 25/2 1684, blir "Kari i Hafnen" nevnt.Etter hvert som hummerfisket utvikler seg får bøndene som eier jord ned til stranden i Tananager hver sine strandsittere til å rydde seg husmannsplasser der. Det er fint å ha noen til å ta seg av gårdens rettigheter i havnen samtidig som de passet på hummerkistene. Noen av oppkjøpernes kister var riktig store, med plass til 2000 hummer.
Hummerkister

Det var nokså naturlig at Tananger ble endestasjon for de brede hollandske klinkerbyggde brønnskutene. Sjøen utfor Tananger, rundt Rott, Kjør og ikke minst Håstein inneholdt store mengder av hummer. I tillegg var Tananger en av de få og ihvertfall den beste og dypeste havnen nord for Egersund. Det var og Egersund som var den store konkurrenten vår når det gjaldt hummereksport.

I tillegg lå havnen nokså nær Stavanger, hvor skipperne måtte innom tollboden for å betale avgift for den oppkjøpte hummeren. På tollboden i Stavanger stod det ofte en fattigbøsse som det var vanlig at skipperne la penger i ved utreise. Ofte var beløpene høyere en standard. Det skyldtes at skipperen under ekstreme værforhold hadde lovet gud å gi penger til de fattige om skipet kom velberget gjennom alle farene.

Ofte fikk de hollandske skipperne beskjed om å bestikke tollerne og deres betjenter for ikke å gjøre en altfor nøye kontroll av lasten. Dermed sparte hollenderne penger i skatt og deres oppkjøperne i Tananger slapp å oppgi at de solgte flere hummer enn det de skattet for.

Etter hvert stillte myndighetene større og større krav vedrørende dokumentasjon og eierforhold for å hindre at noen snek seg inn i traktater for privilegerte nasjoner. Skipperne måtte avlegge ed med opprakt finger for tollerne angående rederne og skipets tilhørighet og tolletaten skulle kontrollere pass og sertifikater.

I begynnelsen fanget man hummeren ved hjelp av noen lange treklyper som mest minnet om noen forvokste ildtenger. Disse klypene var oppimot 2 favner lange (1 favn - 1,83 meter). Sammen med den nødvendige vannkikkerten var det litt av et uhamslig utstyr å manøvrere, spesielt om der var litt sjø. Der var ikke noen videre utvikling av fangstredskapene før som tidligere nevnt på begynnelsen av 1600-tallet og noen plasser så sent som på 1700-tallet.

Det hadde ikke noen hensikt å lage lenger klyper, da det var ulovlig å ta hummer på dypere vann enn to favner. Som kjent går hummer og krabbe opp på grunnere vann for å spise etter som temperaturen stiger i vannet. Av denne grunn var man for det meste begrenset til å fange hummer på våren og sommeren. Dermed begrenset den årlige fangsten seg selv og hummeren var så og si fredet resten av året. Problemet var at hollenderne ville ha mer hummer. Derfor introduserer de fiskerne for hummerteinene. Disse teinene som man selvfølgelig kunne lage selv, var en større investering for fiskerne enn de gamle treklypene og motviljen var derfor tilsvarende stor. Etterhvert fikk allikevel hollenderne overbevist fiskerne om at klypefanget ikke var like levedyktig som teinefanget hummer samt at man tok mye mer hummer mer bedageligt. Teinene kunne brukes så og si året rundt og i mye verre vær en klypene og passet derfor perfekt til hollendernes formål. Teinene hører vi om som nevnt første gang i 1608, men det er først rundt 1750 at vi kan lese om teiner laget av tønnebånd, kledd med garn. Jeg kan og nevne at teienen som ble brukt rundt århundreskiftet var ca 73 cm lange og ca 40 cm i diameter. De var laget av eikebånd for å få den runde formen med lengdespiler av furu. Rundt teinen var det et nett av hampetråd som man hadde impregnert ved å barke det. Tauet til å dra opp teina var laget av kokostau. Disse teinene kostet 2 kroner stykke og holdt et par år før de måtte byttes ut. Setter man dette opp mot prisen på en hummer, som på denne tiden lå rett under kronestykket, ser vi at dette var god "bussiness".

Selv om ganske mye hummer ble fanget med klypene, kan vi klart forestille oss hvor mye som ble fanget etter at teinene kom i bruk. Detter førte til priser som ikke gav så store overskudd som fiskerne ønsket. Prisene på denne tiden lå på 1 skilling per stykke, uansett størrelse. Amtmannen over Lista amt, Povel Juel, prøvde derfor å få presset prisene opp.

juli 1717, befalte han at de hollandske kvaseskipene (brønnskip, vanligvis små tomastrede hukkerter) skulle betale 2 skilling for hver hummer, uansett størrelse og 1 ½ sk. for dem med en klo.

Dette forslaget var fremmet av amtmann Nobel i Stavanger. Videre skulle de oppkjøperne som ikke fulgte det nye regulativet, betale en halv riksdaler i mulkt for hver kjøpte hummer. Halvparten av denne boten skulle tilfalle anmelderen og andre halvparten skulle de sengeliggende fattige i distriktet ha. Den ulovlig kjøpte hummeren skulle deretter beslaglegges og slippes tilbake i havet. Som før skulle det skipet som først ankom havnen få last.

En annen grunn til denne konflikten var at engelskmennene presset seg inn på hummermarkedet og betalte mye bedre enn hollenderne.

Hollenderne ble rasende og bestemte seg for å fortsette med det gamle systemet. Deres kommisjonæren i Stavanger på denne tiden var den mektige handelsmann, reder, sagbruks- og jordegodseier Lauritz Smith. Han drev med pengeutlån i stor stil og hadde forretningsforbindelser i London, Edinburgh, Stockholm, Østersjølandene og Lübeck, men fremfor alt i Holland.

Nå ble han satt på saken og bedt å fikse dette som hollenderne anså som et meget urettferdig angrep. De hadde jo bygget opp dette markedet og mente de fortjente bedre enn dette.

Det første Lauritz gjorde var å dra ut til fiskerne i Tananger, hvor flere av dem skyldte ham penger, for å presse dem til å akseptere de gamle vilkårene og prisene. Likeledes sendte han brev til de lokale prestene og ba dem fortelle soknebarna at dette kunne føre ille hen. De skulle huske på at kanskje trakk hollenderne seg ut av markedet helt. Om prestene hjalp ham, skulle han sørge for at de fikk en ekstra skilling som takk for hjelpen. Stor hjelp fikk han og fra tollerne i distriktet. Når hollenderne var her og handlet, hadde de jobben som skrivere og fikk for det skriverpenger. I tillegg vanket det alltid årlige "gaver" og andre goder fra hollenderne. Med alle disse på Lauritz’ side, samt dem han ved hjelp av trygling og trusler overtalte, fikk han Randaberg- Tananger- og Kvitsøy-fiskerne med på den gamle avtalen. Da hans skotske far Andrew L. Smith lenge hadde bodd i Bergen og i 1658 ankom Stavanger, hadde Lauritz gode kontakter der oppe.

Dermed kunne han skaffet fulle brønner for flere hollandske kvasarer i Bergen, hvor amtmannen heller ikke ville være med på det nye forslaget.

Endel fiskere som var bedre stilt økonomisk og dermed ikke avhengig av Lauritz stod imidlertid imot. Flere av disse kom fra Tananger og disse var med på nyordningen.

På tross av det iherdige arbeidet til Lauritz, lykkes det etterhvert å få rotfestet nyordningen. Den stod, kun med små forandringer, ved makt i lang tid. Levende hummer over 9 tommer skulle koste 2 sk. mens undermåls og hummer med en klo skulle gå for halv pris.

Lauritz klaget senere Amtmann Juel inn for Kancelliet i København. Der fikk Lauritz til dels medhold, så selv om vedtekten stod ved makt, ble Juel tatt av saken og mistet sitt embete.

Hollenderne forble å handle med oss, selv om engelskmennene tok over mer oeg mer av markedet. Før 1720 var Hollenderne de største oppkjøperne i Tananger, men fra da av var det engelskmennene som tok over. Rund samme tid, nærmere bestemt i 1722, samlet flere overhoder av Stavangers handelsfamilier seg i Stavanger. De dannet en slags "hummersocietet", hvor vi etterhvert finner Hermann og Jørgen Høyer (far og sønn), brødrene Michel, Børge og Peder Valentinsen, Christen Montagne, Olle Jacobsen Smith, Herman Paasche og Siri, enken etter Olle Engelsen.

Detter var virkelig mektige personer og nå ville de i ly av å være edsvorne handelsborgere av Stavanger prøve å få kontroll over mest mulig av hummereksporten. Alle familiene var allerede meget rike, så her stod det om store penger. Et eksempel på dette er at i 1733 eksporterte borgerne i Stavanger sild for 2000 daler. Hummereksporten samme år var opp på det dobbelte, hele 4000 daler! På denne tiden, ja helt frem til ny lov av 1814, førte staten streng kontroll av all handels- og næringsvirksomhet. Her i distriktet var det kun registrerte borgere av Stavanger som fikk drive med handel, bl.a. i Tananger. Det var på grunn av denne fordelen at et av "hummersocietetens" medlemmer, Peder Cortsen Høyer, bosatte seg i Tananger i 1732. Han hadde i tillegg giftet seg med datteren til en av de store hummereksportørene i Tananger, nemlig presten Jens Saxe. Jens hadde i flere år trosset byprivilegiene ved å drive hummereksport og utleie av hummerteiner i stort. I henhold til Kristian V’s lov kunne han som prest ikke drive handel utover det som måtte til for å selge sin egen landsskyld. Selv om han var en av de rikeste i bygda var han på langt nær unik i prest/handel sammenheng. I tillegg virker det som, om en skal tro tingbøkene, at han var relativt populær blant bøndene. Jens er og nevnt i forbindelse med den beryktede Jakob Rott. Presten satt 2. Januar 1715 i lugaren på en skuta til engelsk hummerhandler sammen med svogeren og lensmannen Knut Rasmussen Utsola. De ble alle trakter brennevin og etter en stund kom Jakob innom. Han var allerede uvenner med Knut på grunn av en arvestrid og alkoholen gjorde ikke humøret bedre. Jens fikk de kranglende til å forlate båten og ble derfor av Jakob kalt en "grahund", noe han måtte til rettes for, og tapte.

Da Peder Høyer fikk festebrevet på eiendommen i Tananger skrev han under på at han ikke skulle være til fortrengsel for andre i Tananger. Han fikk i 1732 200 kjøpmannsbord og bygget samme året første delen av "Monsenhuset" og startet utleie av hummerteiner til hummeroppkjøperne. Festebrevet blir brukt mot han i en rettssak som leilendingene i havnen retter mot ham. De mente at de hadde retten til kisteutleie og dommen gav leilendingene på Myklebust, Meling og Meland enerett til å leie ut hummerkister. Det var et bittert tap for Peder, som trodde han kunne og overta hummereksporten fra Tananger bare på grunn av at han var borger av Stavanger, men den gang ei.

Huset som Peder bygget ser vi til venstre i bildet, som er det tidligste vi kjenner til fra Tananger, malt i 1813.

Han fikk endel økonomiske problemer og fikk ekstra stor gjeld da han bygget "Monsenhuset", i tillegg skyldte han hollenderne penger, noe de saksøkte han for. Han prøvde seg med salg av øl og sprit til de gjestende båtene, med et hjalp ikke. Etter nye søksmål fra hollandske hummeroppkjøpere, for 42 ½ daler, var det bare en vei ut. Den 12. mars 1740 kom lensmann Knut Knutsen med to lagrettesmenn på døren for å ta utpanting. Peder stakkar, døde en fattig mann, med mindre formue enn de fleste bøndene i Haaland, i 1764.

En annen rettssak bøndene på Tananger ikke vant var eneretten til å få fiske hummer. Som tidligere var fangsten effektivisert, prisen på hummer doblet og borgerne i Stavanger interessert. Her måtte man prøve å vokte om det en kunne. Derfor gikk de rettens vei for å kreve enerett på hummerfiske.

I 1725 ble dommen satt, grunneierne fikk rettens medhold og skulle ha fisket alene. Dermed begynte rabalderet. Flere fiskere i Tananger hadde salg av hummer som en stor del av sin årlige inntekt. På midten av 1700-tallet drev nesten alle rundt "Hab’n" med hummerfiske. Nå slo så disse fiskerne seg sammen og klaget rettens avgjørelse inn for regjeringen. Ved kongelig reskript ble så havet gjort fritt for alle, enda en gang vant de små over de store. Vi kan bare forestille oss jubelen i "Hab’n" da dette ble kjent. På denne tiden levde der rundt 35 mennesker rundt havnen.

Som tidligere nevnt begynte virkelig engelskmennene på denne tiden å overta største delen av oppkjøpet. De fem engelske skutene som seilte på Tananger kom alle fra Harwich.

Dette fikk endelig hummersocieteten til å våkne. De kjøpte selv endel oppkjøpsfartøyer og fikk i 1730 forkjøpsrett på hummer her i distriktet. Først når Stavanger skutene var fulle kunne de utlandske båtene få last. Dette nevner blant annet Bendix C. de Fine i sin beskrivels av Stavanger amt i 1745. Han sier at fiske foregikk for fullt fra april og ut juli, og årets første ladning skal selges til Stavangerbåtene i alle hummerhavnene. De Fine nevner 7 slike havner, Tananger, Vatnemo, Kvitsøy, Stjernerøy, Bukken, Åkra og Prestehavn. Enkelte sesonger skriver han kunne man fylle 50-60 skip med levende hummer.

Denne fordelen varte ikke lenge, da engelskmennene og hollenderne stadig la kjepper i hjulene på Stavangerborgerne. Tilslutt så man seg nødt til å vende tilbake til kommisjonshandel som før.

I 1733 ble det av borgerne i Stavanger eksportert 228 500 hummer, hvorav 160 000 gikk til hollenderne, så de var ikke ute av spillet. Engelskmennene som særlig besøkte Tananger og Vatnamo forsvant så og si helt fra markedet i 1740 på grunn av krigen mot Frankrike. Man regner med at denne krigen som varte fra 1740 til 1748 forårsaket et tap av 2/3 av hummerinntektene.

Dette gjorde at Stavangerborgerne mer og mer fikk overta markedet og på midten av 1700-tallet har de så og si tatt over hele markedet. Dette gjorde at de kunne sette opp kontrakter med fiskerne om leveranse av hummer. Michael Leigh Smith, Lauritz’ sønn fikk en slik kontrakt med fiskerne i Tananger, hvor de forplikter seg å bare levere hummer fra 1.mars til midten av juli til de skipene som Michael sendte utover. Om Tanangerfiskerne leverte til andre ville de måtte betale en bot på 200 daler. Det samme om ikke Michael kunne ta imot hummer, da måtte han betale. Dermed fikk fiskerne en mer ordnet avtale og sikrere inntekt.

1800-tallet startet ikke så veldig bra for hummerfiskerne, med krigen mellom Danmark-Norge og England. Den engelske regjeringen hadde gitt hummebyssene tillatelse til å seile på Norge, men her ble de beslaglagt av myndighetene. I mai ble de allikevel frigitt av stiftamtmann Von Moltke. Da var jo allikevel fisket av hummer for det meste ferdig.

I 1804 kommer engelskmennenes blokade av den franske kanalkysten og prisene faller igjen.

Under krigsårene 1807-14 holdt engelskmennene seg selvfølgelig borte fra de norske havnene når det gjaldt hummeroppkjøp. Andre typer besøk fikk vi jo også av engelskemenne, da med krigsskip. Hver gang ble de jaget bort av rodde små kanonskip stasjonert i Tananger. Der var nok endel tidligere hummerfiskere og oppkjøpere som møttes på denne triste måten. Heldigvis ble det nok ikke drept noen i disse trefningene utfor Tananger. Selv om nøden i disse årene nok var stor, hadde vi det nok bedre her i distriktet enn resten av landet.

Alexandria under kommando av kaptein Calhart		Kanonbåtene fra Tananger

 

Etter 1814 tok hummerfisket seg kraftig opp igjen og engelskmennene kom raskt inn på banen igjen. Kan lure på om ikke treffningene utfor Tananger ble diskutert under "fuktige" besøk i lugarene på de engelske hummerbyssene. Det var representanter for de engelske "Speculanter" som tok imot hummeren i Tananger.

Rundt 1860 og 1870, kom en 6-10 båter fra England og hentet årlig rundt 100 000 hummer. I 1876 utgjorde inntektene fra hummerfisket 92 % av all inntekt fra fiske i Håland, om en ser bort fra fiske til husholdet.

Disse fangstene ble dessverre bare mindre og mindre frem mot århundreskiftet, med ca. 45 000 årlig rundt 1880 og helt nede i rundt 10 000 ved århundreskiftet.

Etter som mengden fiskere og teiner tok til å øke til riktig store dimensjoner, minsket fangstene også. Med dette minket jo toll og skipsavgiftene, så her måtte noe gjøres.

De Fine nevner tidligere at alle hummerne som blir tatt i teinene blir beholdt. De som er for små for oppkjøperne blir gjerne solgt for småpenger "eller gives bort for et stykke Tobak, samt og paa anden unyttig maade forspildes, da Bonden derimod burde under straf tilpligtes, samme smaae hummer udi sjøen igjen strax levende udkaste".

Dermed, sier de Fine, kunne bonden fiske dem opp igjen neste år, da hummeren jo var veldig stasjonær.

På samme måte jobbet Lauritz Smith i 1740-årene for å få fastsatt et minstemål på hummeren. Sorenskriver Lem på Lista foreslo også at hummeren burde fredes i klekketiden og under skallskifte. Han foreslo derfor en fredningsperiode fra Jonsok til uti februar. I tillegg burde det være forbudt å selge hummer under 8-10 tommer. Detter viser seg å være et forslag som lå langt forut for sin tid. Først i 1762 oppgis øvrighetens mål til 9 tommers lengde. Men det er ikke før 1848 man fikk en begrenset fangstperiode. Så sent som i 1879 får vi forbud mot fangst av små hummer. Hummer under 21 cm blir fredet, samtidig som all hummer er fredet fra 15. juli til 30. September.

Etter at en fikk den nevnte fredningsloven, steg også prisene deretter. I 1850 kostet en hummer 5 skilling og allerede 1860 hadde prisen steget til 6 sk.

I 1901 blir så alle hummerfiskerne i Haaland innkalt til møte om fredningstiden. Totalt møtte 62 hummerfiskere, som var med å bestemme at fredningstiden ble satt til fra 1. juli til 31. oktober. De var enige om at helst burde hummeren få fred fra 20. juni, "da den siste del af juni er hummerens almindelige gydningsperiode". En fredningsperiode fra 20. juni blir først vedtatt i 1911, samtidig som hele perioden ble utvidet til 1. januar. Samtidig ble man enige om å gjøre forsøk med kunstig utklekking av hummer.

70 år gamle Gabriel Monsen forteller i et intervju i 1935, at rundt 1890 fikk man 3-4 og opp mot 6 skilling (20 øre) for hver hummer. Det var på denne tiden, sier han, at Chr. Bjelland begynte å kjøpe opp hummer og han satte straks opp prisen til 40-50 øre. Dette syntes de lokale fiskerne var riktig gromt.

Allikevel som nevnt i begynnelsen, følte fiskerne at de ikke fikk godt nok betalt. De ble begrenset når det gjaldt fangstsesong, størrelsen på hummeren og samtidig fikk de av oppkjøperne unødvendige goder, som de mente var med å holde prisene nede. Derfor trodde de at auksjoner ville være tingen. Det viste det seg jo at det var. Selv om man ved den første auksjonen i 1909 kun hadde en oppkjøper tilstede lå prisen mye høyere i Tananger, enn i distriktene rundt. 20 båter deltok med mellom 20-80 hummer per båt, mens 6-7 båter fremdeles leverte til sine faste oppkjøpere.

Totalt i 1908 ble det i Tananger solgt ca. 8000 hummer. I 1909 hadde man ukefangster på mellom 1000 og 5000 hummer og i løpet av året ble det solgt nærmere 25 000 hummer. De fine prisene man nå fikk i Tananger, gjorde at etter hvert sluttet alle fiskerne seg til auksjonsordningen. Flere og flere oppkjøpere ble etter hvert med i konkuransen om anbudet, en konkurranse som etter hvert naturligvis ble tøffere og tøffere. Dette gjorde at prisene i Tananger ofte lå 10-20 øre per stykk, over prisene i nabodistriktene. Tananger prisene ble dermed en slags standard for distriktet. Da hummerne i Ryfylke ville ha de samme gode prisene som i Tananger, måtte Chr. Bjelland plent bruke de prisene som ble oppnådd på auksjonene i "Habn".

Etter hvert gjorde alle fiskerne i Sola herred det eneste smarte og sluttet seg til auksjonen i Tananger.

Båtene fikk flere og flere teiner og i 1911 hadde båtene mellom 70 og 120 teiner med en årlig fangst på 700-1000 hummer per båt.

Mellom 1922 og 1928 var 60 båter med på dette hummerfisket og de leverte omtrent 5000 hummer ved hver auksjon. I 1929 gikk mann så over til å selge hummeren etter vekt og prisene varierte mellom kr. 1.80 og 2.30 per kilo. Da var der omtrent 50 båter med på fisket. I 1930 var hele 70 båter med og de leverte hver uke oppimot 7000 hummer. Ukekvotene bare steg og steg, med opptil 9300 i 1932 og 10600 i de beste ukene i 1933, og det med mye ruskevær i perioder. Dette skyldtes nok og at båtene fikk flere og flere teiner, fra 70 opptil 150 teiner per båt.

Hummeren veies i Melingssjøhuset.

Gabriel Monsen forteller i 1935 at året før hadde man i Tananger omsatt 82 000 stykker hummer på auksjon.

Alt dette tyder på at det var et fint tiltak Peder Jakobsen fikk satt igang i Tananger allerede i 1908. Kvitsøy for eksempel holdt seg til fast fisker/oppkjøper-system frem til de først i 1924 holdt sin første hummerauksjon.

Ikke noen annen enkel ting har hatt så stor betydning Tananger’s vekst og fremgang som hummerfisket. Sild, annet fiske og handel har gjort sitt, med dette var usikre og varierende levebrød, i motsetningen til hummerfangst. Denne fangsten gikk og opp og ned, men var i en mye større grad en stabil og sikker innkomstkilde for Tanangers fiskere. Av Tananger’s 186 innbyggere rundt hundreårsskifte, var 140 fiskere. Av disse levde 40-50 nesten kun av fiske og under små kår. Det er klart at om en fisker ved minimale kostnader og arbeid kan fange hummer med den gevinsten det gav så vil hjelper det enormt på han og familiens levevilkår. Slik har det vært oppigjennom århundrene, utstyret til annet fiske og næring har vært dyrt mens redskapene til hummerfangst relativt billig med høy avkastning. Slik har Tananger blomstret og fått det ryet det i dag har.

Det er litt av en tradisjon de har å se tilbake på de få som enda fisker hummer ut av Tananger. I dag bruker en motorbåter, maskinelt opptrekk av teinene og fast levering til fiskesalgslaget, men fremdeles en livsstil utenom det vanlige. La oss verne om dette tradisjonsrike fisket og håpe det aldri tar slutt.

Tilbake til toppen