Rotts maritime historie

  
Rotts maritime historie
 
 

 

Farvannene rundt Rott har vært brukt av mennesker siden tidenes morgen. Havet har fra tidligste tider transportert jegere ut til selve Rott og øyene rundt for fangst av fugl, fisk og sel. Nærmere vår egen tidsalder har varer og passasjerer vært avhengige av havet for transport. På selve Rott ligger det jo en utrolig vakker og praktisk havn. Uansett hvor vinden blåse fra og dønningene kommer fra, finner man ly i Stra’en på Rott.

Til og med vikingene visste om dette og derfor finner man Rott nevnt i Snorre flere ganger. Faktisk når man for første gang leser om Tananger i kjente kilder, blir stedet plassering forklart i forhold til øya Rott!

I senere tid er det jo Tananger som har overtatt som viktigste havn nord for Egersund. Det har nok satt Rott litt i skyggen, noe som har vært med å fremskynde avfolkningen på øya. Tananger ligger jo landfast og kan tilby transport videre til andre steder på fastlandet. Derfor var det utover 16-17 og ikke minst 1800-tallet en utrolig vekst i maritim handel via Tananger. Der solgte man stein og hummer til hollenderne, laks hester og hummer til englenderne og sild til østersjølandene bare for å nevne noe. Rott ligger som kjent midt i leia inn til Tananger, og omgir seg med en rekke synlige og usynlige farer.

Det jeg tenker på er alle de små øyene og skjærene som omkranser øya. Fra Skådene i sør, Kjørholmene i sørvest, Huå i vest, Håstein i nordvest for ikke å glemme farlige Midtfjøra i øst ligger farene som en krans rundt Rott. Dette har jo ført til et ukjent antall strandinger og forlis opp gjennom tidene (link til side om Strandinger og forlis) . Endel av disse forlisene kjenner vi til, men langt fra alle. De vi kjenner til beskriver tragedier, heltebragder og et utrolig mot hos disse hardføre sjømennene som seilte disse farvannene og ikke minst redningsfolkene som dro ut fra Rott og Tananger for å redde folkene i nød.

Sentralt i redningsarbeidet har opp gjennom tidene har losene stått. Ikke minst losene fra Rott. Faktisk den første losen vi kjenner navnet på bodde på Rott. Det er den sagn omsuste los og eventyreren Jakop Rott. (link til side om Jakop Rott) Om han finnes det en mengde historier, sanne og nok ikke like sanne.

En ting som er sikker er at losene som Rott har fostret virkelig har satt området på norgeskartet. Da tenker jeg spesielt på de tre "Svartalosane" (Link til side om Svartalosene.) som utførte mesteparten av sine bragder på slutten av 1800-tallet.

Det er heller ikke bare fremmedfolk som har forlist rundt Rott. Øyboerne har heller ikke selv helt blitt spart for tragedier på havet. I arbeid som los, fisker eller bare ganske enkelt på vei til og fra øya har liv gått tapt.

Etterhvert som teknologien tar over har heldigvis de maritime uhellene rundt Rott avtatt, men ikke helt. Også i nyere tid skjer det forlis i området, heldigvis uten de helt store tapene av menneskeliv. La oss håpe at denne forbedringen i sikkerhet til sjøs fortsetter.

 

Innhold:

 

 

 

Strandinger og forlis.

 

Golowna på Rott.

Ananias Svendsen Rott skulle kun ut å hente seg litt ved. Stormen som hadde blåst hele denne tirsdagen 5/1-1869, gjorde at det trakk så fælt i huset hans her ute på Rott. Han måtte fyre for fullt for å holde temperaturen oppe inne i huset.

I stedet for å gå inn med veden, blir han stående å stirre innover mot Tananger. Selv om det blåste storm så var det relativt klart i været med god sikt. Utover fra Tananger kommer nemlig et barkskip med god bør, rett mot. Ananias antok rett nok at den sydøstlige stormen hadde gjort at de ikke klarte å dreie inn i den lune havnen i Tananger.

Mens han står og ser på det dramaet som utspiller seg rett nedfor gården hans, kan han skimte mannskapet ombord det de klatrer opp i mastene for å få opp mer seil.

Et forsøk å dreie nordover, med vinden, som skipet nekter å lystre prøver man å dreie andre veien, men også nå nekter skipet å lystre. Ananias ser med gru hvordan mannskapet kaster ankeret i sjøen. Det får ikke tak og rett etter braser det fine barkskipet i land på nordvestsiden av Rott.

Etter en stund kommer losbåten fra Tananger ut til strandingsstedet samtidig som det kommer folk til fra selv øya. Som mannskapet, nekter også disse mennene å følge kapteinens oppfordringer om å klatre opp i masten for å få inn seilene. De gjør at skipet står og hugger. I stedet hugger man ned mastene for dermed hindre at skipet blir helt ødelagt av vinden og bølgene. Det bare forsinker ødeleggelsene. Skipet blir helt vrak og 11 dager senere er det auksjon på Rott over skroget til Golowna.

Tilbake til innhold

Knut Jarl på Skodene.

Klokken kvart på ti forlot Det Nordenfjeldske Dampskibsselskabs skip "Knut Jarl" Stavanger med kurs for Hamburg. Klokken var kvart på ett om natten, 18. november 1911 og det var enda tre år før første verdenskrig. Norge hadde enda en driftig handel med Tyskland og "Knut Jarl" var fullastet med stykkgods, tran, guano, sild og annen fisk. Knut Jarl var bygget på Howaltwerke i Kiel av stål i 1891 med en størrelse på 719 bruttotonn og 439 nettotonn. Den var bygget for Oldenbur Portugiesische DS Rhederei Oldenburg og fikk da navnet "Porto".

Det Nordenfjeldske Dampskipsselskap i Trondheim kjøpte "Porto" i 1903 og gav den det litt mer norsklydende navnet "Knut Jarl". Da de satte ut fra Stavanger var været ikke så verst, kun litt regn og lett redusert sikt i tåke. Utseilingslosen de hadde med seg fra Stavanger forlot dem ved Tananger. Deretter satte de alene kursen sørover ved hjelp av lyset fra Flatholmen fyr. Det kaptein Hornburg ikke visste var at det denne aftenen var en sterk nordgående strøm. Denne presset det store skipet vestover, ut i litt mer urene farvann.

På grunn av denne strømmen blir skipet presset nærmere skjæret enn kapteinen ønsket og snart braser Knut Jarl på land ved Sør-Skot. Snart kommer losbåten fra Tananger og en annen båt til assistanse. To styrmenn, båtsmann og tømmermannen ble igjen ombord over natten. De hadde en livbåt i tilfelle skipet skulle skli av grunnen.

Fra Stavanger hadde man etterhvert, etter kapteinens ordre, sendt ut lektere og førebåter for å ta imot det man kunne berge av lasten. Sjøgangen ble etter hvert så stor at det var umulig å berge noe mer denne dagen. Litt utpå dagen fikk kapteinen beskjed om de to bergingsdampere som var på vei ned fra Bergen. Klokken tre om ettermiddagen blåste det opp. Sjøen som blåste fra sydvest, ble tyngre og tyngre selv om det ikke enda var storm. Dagen etter lå skipet så dypt og sjøen var så stor at det var umulig å berge noe fra vraket. Dekket brakk etter hver i to. Nå hadde vinden økt til storm og det regnet tett. Den tyvende november var det kun mastene som stod over vannet. Knut Jarl hadde funnet sin grav. Salvators båter hadde ankommet, men sjøen var så høy at det var ingenting de kunne gjøre. Noen dager senere da været ble bedre kunne de sette i gang. Deler av lasten ble berget fra vraket av undervannsdykkerne Matias Olsen og Einar Olsen som var ombord på den nevnte bergingsdamperen.

Under sjøforklaringen som ble holdt i Stavanger 2 dager etter strandingen, 20. november, ble dommen, "Uriktig navigering". Skipsinspektøren fant at årsaken til ulykken skyldtes den omstendighet at kapteinen etter å ha passert Flatholmen fyr, unnlot å styre seg inn i fyrets faste hvite sektor, men forble å gå i dets klippete sektor og seilte inn i Feisteins røde sektor. Kaptein Hornburg fikk som en følge av denne dommen, en bot på 200 kroner. Denne vedtok kapteinen uten betenkningstid.

Tilbake til innhold

 

Kaldnes går på Sør-Skot

Kaldnes var bygget for rederiet Mosvold i Farsund under navnet Mosstrand. Tyskerne overtok skipet på beddingen og gav det navnet Kaldnes, sikker på grunn av at verftet var Kaldnes Mekaniske Verft. Det var en moderne motordrevet Kjølebåt.

Da de den 29/1-1943 var på høyde med Feistein, fullastet med frukt, gikk flyalarmen og Kaldnes ga full maskin for å komme nærmere land og under beskyttelse av fortet på Hellestø. Dette resulterte i at Kaldnes som var en meget hurtigbåt, gikk i fra eskortebåten.
Da flyene gikk til angrep var den derfor alene og skulle til å runde Sørskot. Den ble truffet av tre torpedoer aktenfor overbygget og brakk i to. Akterdelen sank i løpet av få sekunder, mens forparten fløt i et minutt. Det omkom 14 mann ved dette forliset. Folk i området kaller Kaldnes for "Søteplebåten", det fløt nemlig epler og annen frukt i land. Det var fly fra squadron 489 New Zealander som var på ferde.

Siden skipet som sagt var lastet med en mengde frukt, som epler og sitroner, frydet man seg på Rott. Det fløt så mye frukt i hver bukt og vik her ute, at man i Sørhab’n kunne rygge hest og kjerre ned i vannet og bare rake frukten opp i kjerren.

Man fant så mye frukt her ute at store mengder ble brukt som dyrefor. Disse dyrene gikk jo omkring på forskjellige marker og etterhvert begynner det å vokse opp epletrær på markene. Den dag i dag kan man finne mange epletrær på Rott som kan spores tilbake til dette forliset.

Tilbake til innhold

 

Venus på Kjør.

I 1891 strandet Englandsfareren "Norge", som var på vei fra Newcastle til Berge, ved Frøsholmene nord av Rott. Da ble alle ombord berget av de kjente "Svartalosane" fra Rott. Til og med posten fikk de med.

Dette er en historie de fleste fra Tananger har hørt, men en annen historie om en annen Englandsfarers forlis her ute, den er det færre som kjenner til. Grunnen til det er nok at ingen ble skadet eller var i noen livsfare denne gangen, men det er en historie som absolutt ikke bør gå i glemmebøkene.

En Bergenske Dampskipsselskaps stoltheter, "Venus" var Fredag 29 mars på vei fra Newcastle til Stavanger. Etter å ha tilbragt Lørdagen og Søndagen i havn skulle den etter planen sette kursen mot Newcastle igjen på Mandag. Slik gikk det altså ikke.

Klokken 22:30 befant Venus seg utfor kysten på vei inn mot Stavanger. Været tyknet til og ble ganske ruskete med regn og tåke. På broen står kapteinen, annenstyrmann, og rormann.

I tillegg hadde man på grunn av det dårlige været en utkikksmann på post.

Da kapteinen var klar over at han nærmet seg land, bare ikke helt nøyaktig hvor og sikten så redusert, valgte han å gå med sakte fart. Takk og pris for det!

Selv med alle disse øynene stirrende ut i mørket og den lave farten, var man plutselig inne i brenninger. Kort etter hørte man 3-4 kraftige dunk og den stolte "Venus" hadde strandet på Kjør.

Øyeblikkelig etter beordret kapteinen full akter på motorene og straks etter var skipet flott.

Etter en liten stund ble "Venus" forankret på 10 favners dypt vann. Selv om pumpene jobbet for fullt begynte skipet sakte å synke. "Venus" hadde store lekkasjer forut etter sammenstøtet med Kjør.

Alle livbåtene ble gjort klare mens man på broen jobbet på spreng med å opprette kontakt med land. Raskt får man kontakt med Utsira radio, som gjennom hele denne episoden gjør en kjempejobb.

Selv med alle disse livenes skjebne hvilende på sine skuldre, stod kapteinen rolig og overvåket at alt gikk riktig for seg. Da skipet fortsatte å synke fant han det sikrest å evakuere skipet. Klokken halv ett gikk alle de 10 passasjerene og hele mannskapet ombord i livbåtene, som ble bundet sammen i en lang lenke, fortøyd til akterenden på "Venus". Ved denne fortøyningen satt en mann klar med kniv. Han skulle kappe tauet om "Venus" forsvant i dypet. Det gjorde heldigvis ikke den solide "Venus". Vannmassene som har trengt inn mellom formasten og kjelerommet, gav skottet inn til maskinrommet en voldsom påkjenning, men det holdt. Tredjeklasse lugarene ble helt oversvømmet.

På land blir man virkelig urolige da man mister kontaktet med skipet. Den siste meldingen som når dem er at vannet ombord i skipet stadig stiger. "Kong Olav" som er på vei østover blir anmodet om den kunne være til assistanse.

Etter en stund går kapteinen og andrestyrmannen som er radiotelegrafist, ombord igjen. De får igjen opprettet kontakt med Utsira radio og får beskjed at en båt er på vei ut til strandingsstedet.

Det er dampskipet "Rogaland" som er beordret utover. Kapteinen anser det tryggest at passasjerene og resten av mannskapet forblir i livbåtene, hvor de har noen sure timer frem til Rogaland ankommer først halv ti på morgenen. Det har spesielt vært tøft for den kvinnelige delen av passasjerene og betjeningen. Senere retter de en stor takk til mannskapet for deres gavmildhet. De kledde av seg deler av sin sparsommelige påkledning, for at kvinnene ikke skulle fryse.

"Rogaland" tar ombord alle passasjerene og den kvinnelige delen av mannskapet fra "Venus" samt all posten.

Klokken ni ankommer bergingsbåten "Achilles" fra Haugesund, hvorfra den hadde avgått klokken tre, etter ordre fra rederiet. Den begynner straks på sin oppgave, bergingen av "Venus". Pumper blir brakt ombord, plassert på fordekket til "Venus" og man får stabilisert skipet.

Etter en tid ser kapteinene på "Venus" og "Achilles" det forsvarlig å sette kursen innover mot Stavanger. Der ankommer de klokken tre. "Venus" har signal i masten som indikerer manøvrerings-udykt. Det betyr at alle andre fartøyer må vike for havaristen. Allikevel er den nær ved å kollidere med skipet "Cygnus" da den skal legge til kaien. Men det gikk heldigvis godt.

Tilbake til innhold

Vegesack på Midtfjøra.

Et annet forlis med store paralleller med Knut Jarl er historien om etterspillet etter Vegesack’s stranding på Midtfjæra den 7/9-1939. Den store båten kom nordfra med los ombord. Helt fra Colombia var den kommet via nord om Skottland for å unngå engelske krigsskip. Utpå kvelden mellom 21-23 tiden støtte så Vegesack på Midtfjøre, hvor den stod godt på. Blåste steam og det var det som gjorde at folkene i Tananger oppdaget at det stod et beist av et skip midt i fjorden.

Vegesack stod på grunn og etter relativt kort tid satte man i gang med å losse lasten. Den bestod hovedsakelig av bananer og mens den lokale hjelpen losset kastet de en del ned i sjøen til alle ungdommene som var kommet til for å beskue arbeidet.

Siden båten ble stående på Midtfjære ble stående i lang tid før man begynte å hugge den, forsynte folk seg med endel av det som var ombord. Mye av dette kan man i dag finne igjen i Tananger. Blandt annet den nederste trappen på Melingssjøhuset som Kystkulturen holder til i kommer fra vraket. Ellers finnes det lamper, malmkuler, bord og klappstoler rundt om i Tananger.

Da Vegesack strandet på Midtfjøra, gikk den under falsk flagg, med det danske navnet "Birte av Veile", påmalt. Den var egentlig tysk.

Ligger nå på Midtfjøra, på ca. 15-20 meter. En stor relativt hel del ligger og nedfor grunnen på nordsidden på ca. 50-60 meters dyp.

Det var bananer i overflod til bebyggerne i Tananger og på Rott. Man spiste bananer fra de var grønne til de var helt sorte. Det er mange beboere i området som ikke har spist bananer siden, de fikk nok av bananer den gangen i 1939.

Sent på kvelden 7. september 1939, hørte man i Tananger en båt blåse steam ute mot Rott. Folk(Ingolf Roth sammen med noen matroser fra båt som lå her som nøytralitetsvakt.) som satt oppe ved varden, oppfor hummeren, hadde sett en liten båt komme sørover. Den førte ihverfall lanterner som en liten båt. Etter at man hørte den blåse steam tente den flere lanterner og nå så folkene hvilke beist det var som hadde grunnstøtt utfor Tananger.

Det viste seg å være det digre dampskipet Vegesack, som hadde gått rett på Midtfjæra mellom Tananger og Rott.

Vegesack med sine 4061 brt var bygget i Glascow i 1911. Nå fungerte den som en såkalt blokadebryter og var på vei fra Columbia til Bremerhaven, med en stor last med sydfrukter, blant annet bananer. I tillegg til kapteinens kone var det 64 mann ombord. For å unngå den engelske marinen, bestemte kaptein Polykas seg for å ta Vegesack helt opp under Island før han satte kursen nesten rett mot Norge. De fikk landkjenning ved Fedje hvor norsk los kom ombord. For å unngå engelskmennene som lurte i Nordsjøen gikk man innaskjærs nedover langs kysten. Så sikker følte kaptein Polykas seg at han telegraferte rederiet og gav beskjed at nå var han i sikkerhet i norske farvann. Rederiet Union und Handel i Bremen telegraferte tilbake og ønsket skip og besetning velkommen hjem.

Med 14 knops fart fortsatte så den store dampbåten sørover til den kom på høyde med Tananger. Klokken 21.30 braste den rett inn i den østre delen av Midtfjære. Denne grunnen, hvor det på det grunneste kun er 2,5 meter, stiger opp fra havbunnen rundt på 30-40 meter, som en pipe.

Da de første båtene fra Tananger kom ut til forlisstedet så de at det var en dansk båt ved navn Birte av Vejle som hadde grunnstøtt. Men da enkelte av Tananger-beboerne kikket nøyere etter så de at det bare var kamuflasje. Dette var malt over skipets egentlige navn, nemlig Vegesack. Da de lokale båtene ankom, hadde allerede Vegesack egne livbåter blitt satt på vannet, da båten tok inn store mengder vann.
Vegesack stod riktig godt forankret på Midtfjæra. Slik ble den stående i flere år, inntil Stavanger Skips Opphuggning begynte å hugge den. Man startet med forskipet og fjernet plater og metall helt ned til vannlinjen. Nesten halve skipet hadde blitt hugget opp slik da det en dag blåste opp til storm. Da været lettet, hadde Vegesack sunket.

Tilbake til innhold

Losene

"De svarte Rott'ane".

Det mest typiske og kjente eksempel på losfamilier i dette oldermannskapet er imidlertid Roth-familien. Det dreier seg her om et av de største og mest tradisjonsrike familieforetagende i norsk losvesen: en losfamilie som ialt teller 18 loser i 5 generasjoner. I 3 generasjoner holdt de til på selve Rott, senere flyttet de til Tananger.

Det hele startet med brødrene Jens og Rasmus Trulssen, som kom til Rott fra Sør-Stokkå på Karmøy. De var gift med hver sin søster fra Håland, og satt som huseiere med litt jord på bygslet grunn. De loste sammen, og omkom samtidig ved et forlis på Skudefjorden 10. januar 1846. Skuta slo lekk og sank. Den ble senere funnet på grunnt vann, med Rasmus fastsurret i styrerommet.

Rasmus hadde tre sønner som alle ble loser. Det var de berømte losbrødrene Lars, Tønnes og Rasmus Roth. De var 10, 7, og 5 år gamle da faren omkom. Moren hadde en liten stue med en liten jordflekk til, bygslet på livstid.

Med denne jordflekken og en liten pensjon greide hun å holde det gående til guttene vokste til. Lars og Tønnes ble faste loser i 1865, Rasmus i 1873. De loste sammen i felles båt. De utførte en mengde bragder på sjøen, og det er ikke få liv "de svarte Rott-ane" berget. De ble kalt så på grunn av at de alle bar stort, svart fullskjegg.

Selv om de alle tre, gang på gang, utfordret skjebnen på sjøen levde de til å dø av alderdom.

Tilbake til innhold

Norge på Frøsholmene.

 

 

"Rothslosenes største bragd"

 

De tre losene som opererte ut av Rott, siste halvdel av sist århundre, ble som mange av oss godt kjenner til, berømt langt utover Sola’s grenser. Svartalosane ble de kalt, da alle tre hadde store, sorte fullskjegg. Under, kommer historien som den aldri før er fortalt, om den redningen de selv anså som sin aller største bragd.

 

Lørdag 26. desember 1891, altså andre juledag for 107 år siden, kikket man på Rott ut vinduene og priste seg lykkelig over at man var vel i havn og ikke ute på havet. Vinden ulte og drev sluddet langsetter bakken slik den bare kan her ute. Det virket som om de skulle slippe hvit romjul her ute i år, den sydlige stormen blåste jo all sneen av øya.

Rundt klokken halv syv på kvelden, går alarmen og beskjeden sprer seg raskt i det lille øysamfunnet, en båt har grunnstøtt oppe mot Håstein. Det ser ut som det er en stor båt, da man kan se nødbluss, som har grunnstøtt nær Frøsholmene rett sørøst av Håstein.

Stakkars arme sjeler, tenker man, ingen med vettet i behold vil engang prøve seg på en redning på en dag som dette. Men den gang ei. To av losene på Rott, Svartalosane som de i ettertiden ble kalt, Rasmus (1845 – 1918) og Tønnes (1841 – 1932) Roth gav seg aldri uten kamp. Dette, om enn livsfarlig, ble sett på som en utfordring og en del av yrket som los. Inntil tidligere i år hadde de vært tre "Svartalosar", den eldste broren Lars hadde nå sluttet som los. (Han døde allerede neste år, 14. mars 1892)

Begge brødrene som nå gjorde seg klar til dra ut i det frådende uværet, hadde familier med flere barn, så faren ved et slikt oppdrag ble ikke sett lett på. Allikevel gikk tankene til de arme sjelene der ute i stormen og snekavet. Der var det nok og familier og barn. De visste nok sikkert ikke en gang hvor de var og heller ikke om noen hadde sett nødrakettene.

Jo, de måtte prøve å komme seg ut til dem.

Da losene gjorde den nyinnkjøpte losbåten sin, en klinkerbygget og dekket hvalerbåt, klar for å dra ut, samlet det seg selvfølgelig en mengde folk nedi havnen. Da det så ut til å være en riktig stor båt som hadde grunnstøtt, ville gjerne losene ha med seg andre som kunne hjelpe. Men selv etter flere forespørsler var det ingen som meldte seg. Det var galskap, mente man, å gå ut i slikt vær. Dette var alle sjøvante fiskere som hadde satt sjøbein fra barnsben av, så været må ha vært riktig skremmende.

At ingen ville være med dem, gikk inn på losene og dette husket de i mange år etter. (Da Tønnes 41 år senere lå for døden, dro en av beboerne fra Rott inn, for å besøke ham for siste gang. Da konen til Tønnes, Jørgine, sa fra til mannen hvem som var på besøk, svarte han at da han ikke ville være med å berge de forliste på Frøsholmene, så trang han heller ikke komme på besøk nå.)

Sjøen gikk riktig høy og sikten var kraftig redusert i sluddbygene, da de i medvind raskt seilte ut vågen på Rott og satte kursen mot Frøsholmene. Dette var en av de første gangene de virkelig fikk prøvd den nye båten, i riktig røft vær. De savnet litt den tidligere hvalerbåten sin, "Tordenskiold", men den hadde de pensjonert samme år etter at den trofast hadde tjent dem i 28 år.

Bølgene brøt veldig da de rundet Dyraskjæret rett sørvest av de forliste, men båten lå fint på vannet og tok sjøen bra, så losene fortsatte tappert nordover. Da de i mørket og snekavet begynner å skimte konturene av det store skipet, ser de at den grunnstøtte båten er ingen ringere enn dampskipet "Norge".

Nærmere skipet heiste de to losene en lanterne opp i masten på skøyten, og ventet spent på livstegn fra de nødstedte.

 

Tidligere på kvelden hadde dampskipet "Norge" så stolt pløyd seg gjennom de store dønningen i Nordjøen. Den var på tur fra Newcastle til Bergen. Siden stormen kom fra sør, gynget den 922 tonn store båten godt fra side til side. For å gjøre turen så behagelig som mulig for passasjerene, ville kaptein Edvard Jacobsen gå direkte mot Tananger, og derfra gå innaskjærs opp til Bergen, som var turens mål.

I tillegg til passasjerer var "Norge" lastet med stenkull, jern og stykkgods og ikke minst sekker av verdipost og vanlig post, låst inn i en egen postlugar.

Dette var litt av en utvikling når det gjaldt postgangen på Vestlandet. Tidligere måtte posten sendes fra Bergen over fjellet til Kristiania, for så derfra sendes til England. Det ble stadig klaget i dagspressen over den sene postgangen samtidig som fordelene med "Norge"s skipspost ble fremhevet.

"Norge" var bygget på verftet "Rostoccker A.G. für schiff & maschinen bau" i Rostock, Tyskland, i 1882. Dette jern-dampskipet, var det største skipet rederiet P. G. Halvorsen hadde i Newcastle fart.

Utstyrt med en A.G. Borsig, 2 sylindret dampmaskin på 130 NHK, gjorde "Norge" en 10-11 mils fart da den kjørte rett inn i en utsatt liten bukt på nord-vestsiden av Frøsholmene.

Da mannskap og passasjerer hadde kommet seg etter den første forskrekkelsen, satte kaptein Jacobsen i gang forberedelsene med å evakuere skipet, samt å få sendt opp nødbluss. Hvor de stod, visste kapteinen ikke helt, men han håpet inderlig at noen ville se blussene. Selv om båten var kjørt godt på grunn, rugget de digre bølgene fra sør, godt på båten der de veltet inn på "Norge"s bredside. På le-siden fikk han beordret en livbåt med passasjerer satt på vannet, under kommando av andrestyrmannen. Selv stod han nå og speidet østover inn mot land, i håp om å se lys, fra båter på vei utover for å berge dem. Håpet begynner å synke da han i høyre øyekroken ser et svakt lys. Det ser ut som en lanterne som henger i masten på en skinnende hvit hvalerbåt. Han beordrer straks et signal blåst i dampfløyten og snart uler det ut i nattemørket et signal som for et øyeblikk overdøver vindens hyl. Hvalerbåten kommer seg nærmere inntil "Norge" og kapteinen kan se at det er to karer med svarte fullskjegg (derfor navnet "Svartalosane") som manøvrerer losbåten så fint inn imot dem, på le side.

Etter en stund blir en liten slupp sendt ut fra "Norge" og to mann får komme om bord i losskøyten. Tønnes hopper om bord i sluppen og rett etter hører man et skrik lenger inne. Losskøyten manøvrerer inn mot stedet der skriket hørtes og finner livbåten, under kommando av andrestyrmannen. I denne livbåten var og bankposten som sammen med passasjerene blir brakt trygt om bord i losskøyten. Andrestyrmannen og to andre menn ror så bort til "Norge" og prøver å komme seg ombord igjen. Dette orker de ikke, helt utmattet etter å ha holdt livbåten borte fra brenningene, så snart er også de ombord i losskøyten.

Da klokken nærmer seg 22 har alle passasjerene etter hvert kommet seg ombord i losskøyten. I over tre lange timer har de kavet i stormen og snekavet. Det er ikke noe varme i luften på sjøen i desember. Med tre livbåter på slep, bemannet av "Norge"s mannskap, seiler losene så innover mot Tananger.

Etter en slitsom tur innover mot land fortøyer så losene skøyta si på den lange steinkaien til losoldermann Mons Monsen (1827 – 1909). De utslitte skibbrudne, blir litt skjelvne i bena, ledet oppover mot huset til losoldermannen. I Tananger hadde man respekt for losoldermann Monsen og man forstyrret ikke nattesøvnen hans uten grunn. Da de senere ble spurt om de forsiktig "pikket" på døren for å vekke oppmerksomhet innenfor, svarte losene "nei, vi banket hardt på". Her hadde man ikke tid til forsiktigheter og kutyme, folkene var utslitt og frøs. Etter å ha fått vekket losoldermannen, ble passasjerer og mannskap anbrakt i "Monsahuset". Som sagt er det kaldt her ute i desember så natten gikk med til dans, for å holde varmen, ble det siden fortalt.

Allerede dagen etter bar det utover igjen, påny med livbåtene på slep. Der ute berget de endel av inventaret og tøyet til folkene som ventet i Tananger. De var og ute 4. Juledag med 8 andre menn fra Rott og berget en del saker. Hele romjulen var det en ren valfart ut til vraket. Alle ville gjøre en innsats og berge mesteparten før det ble helt umulig. Tirsdag 29. var den eneste dagen ingen var om bord i vraket, da var bølgene for høye. Onsdag var ikke sjøen så høy men båten hugget fælt. Folk kom seg om bord og berget litt, men senere på dagen brakk skipet i to.

For denne innsatsen, som losene selv så på som sin største bragd, fikk de 150 kroner.

Tilbake til innhold

Nidaros berges inn til Tananger av Rottslosene.

Natten til mandag 23 oktober 1882 blåste det et riktig uvær utfor Jæren. Ute i de skummende bølgene gjorde mannskapet ombord på barken Nidaros seg klar til å forlate skipet de hadde vært så lenge ombord i. Opprinnelig kom de fra Arendal, hvor skip og mesteparten av mannskapet hørte hjemme. Nå hadde de vært i Hull og skulle i ballast hjem igjen til Arendal. Slik skulle det altså ikke gå.

Klokken ett var alt klart og de kastet loss of forlot noe som de anså som et synkende skip. Nidaros var nemlig lekk og hadde 6 fot med vann i lasterommet! Ikke rart at kaptein Terjesen og mannskapet så det tryggest å forlate det synkende skipet.

Utpå morgenen ble de oppdaget av dampskipet "Jonas Lie", tatt ombord der. Like etter oppdaget man også "Nidaros" som Rottslosene allerede hadde bordet. Dampskipet tilbød sin assistanse, noe som straks ble avvist av losene. De fikk heist opp seil og satte deretter kursen for Tananger mens mannskapet ble transportert inn til Stavanger.

Tilbake til innhold

Jakop Rott

 

Fra Harald Olsen beskrivelse: "Loser og losing i Tananger Oldermannskap".

Den eldste losen en kjenner noe nærmere til i Tananger oldermannskap, er en los på Rott som gjorde seg berømt og beryktet i sin samtid, og som i ettertid er blitt litt av en sagnfigur.
Historiene om denne losen har i Sola levd på folkemunne helt frem til vår tid. Hans nav var Jakop Ommundsen Rott og han levde fra 1671 til 1720.

Muntlig tradisjon:

Den mest kjente historien om Jakob Rott er vel den følgende:

"En dag, Jakob var i utkikken, fik han øie paa et større skib, som søkte lods. Han avgaarde, men da han kom det paa noen hundre meters avstand, ser han, at det er en engelsk manofwar, og han vilde komme seg iland, for med slike folk vilde han intet ha at bestille. Men en kanonkule eller to tvang Jakob til skibet. Kommen ombord fikk han ordre til at bringe skibet i havn, for besætningen vilde faa sig et ærlig norsk maaltid av spekekjøt, fløtekolle og andre landsens lækre saker. Jakob var lur og fik et par officerer til at ro iland efter mat med lodsdrengen som fører. Disse kom igjen med en hel del mat, og officerene aat af hjertens lyst. Mesteparten av besætningen var under dæk. Under maaltidet surret Jakob roret med kurs for Flatholmsgrunden, hoppet overbord og kom sig op i baaten sin-den kom lodsdrengen med.
Ret som det er kiler manofwaren paa grunden, det var ved flo sjø, og staar fast som fjeld. Jacob ror alt det hender og aarer kan holde til Tananger til kystvakten, og den tar øieblikkelig affær. Da engelskmanden ser dette, satte man fyr på skibet, mens den 400 mands besætning gaar i baatene, overgir sig og blir tatt i fangenskap.

Efter denne job, reiste Jakob til Stavanger, drak sig mæktig fuld og blev ganske gal, idet han syntes at stavangerene gjorde for lite vesen av ham, byens og omliggende lands frelsermand. Han gik ind til skriver og amtmand, slog istykker alt, der kom i hans vei – fuldstendig vild, "fordi ikke folk skjønner paa hvad jeg har gjort, mens alle folk letter paa hatten for skriver og amtmand, skjønt de ingenting gjør".

Endelig blev Jakob arrestert og belagt med jern. Forhør blev optat, vidner avhørt, og selv bekjente han. Ved domsavsigelsen blev tat i betraktning den store tjeneste, han hadde gjort mot konge og land. Han fik 2 maaneders fængsel. Da han kom hjem, rev han "dommen" istykker, tog sig baat og rodde til Kristiansand og fremstillet sig for fengselschefen. Men da han ingen papir hadde, hvormed han kunde legitimere sig, blev han ikke mottat. Han maatte saa tilbake for at faa papirene, drog saa atter til Kristiansand, utsonet sin straf, kom hjem igjen og levet som en agtet mand i mange aar".

Historisk fakta:

Nå er det langt fra alt i folketradisjonen om Jakob Rott som kan bekreftes gjennom historiske fakta. Det gjelder bl.a. denne historien om den engelske manofwar. Men i mange historier synes det likevel å være en kjerne av sannhet. Og selv om Jakob Rott ikke var istand til å nøytralisere 400 engelskmenn, var han i 15 år et konstant problem for den lokale øvrighet, og engang i 1716 jagde han alene fut, lensmann og 6 væpnede menn fra Rott da de kom ut for å ta ham til fange. Det er således hevet over tvil at han var en hardhaus av de sjeldne, i tillegg til at han var en god sjømann og litt av en eventyrer.

Når det gjelder historisk fakta om Jakob Rott, kan det nevnes at han var nest eldste sønn til den rike Ommund Ommundsen på Helland i Sola. 27 år gammel hyret han seg på hollandsk skute og forlot hjemmbygda. Han seilte i denne tiden bl.a. i Ost-India-farten. Også senere, etter at han hadde slått seg ned på Rott, besøkte Jakob venner i Holland. I 1705 giftet han seg imidlertid med Anna Tjølsdatter på Rott, som var enke etter lensmann Nils Rott.
Dette var et godt gifte, for på 1600- 1700-tallet satt de rikeste bøndene i prestegjeldet på Rott, og velholdne menn på fastlandet sto i kø når et bygg på Rott stod bygselledig. Ved siden av Fugle- og selfangst, fiske og vrakgods var det nok mulighetene til losing som gjorde disse brukene så spesielt attraktive.

Jakobs 15 år på Rott ble ingen rolig tid på øya, i hvert fall ikke for naboene. Han tok med seg mye av livsstilen fra Ostindiafarten, og den var nok heller fremmedartet for jærbøndene. Særlig ble Jakob vrien å ha med å gjøre når han fikk for mye øl og brennevin, og dette var nok årsaken til de fleste konfliktene Jakob kom opp i.

Rettsprotokollene vitne således om en rekke rettssaker som Jakob kom opp i etter slagsmål i selskapelige sammenhenger. Folk ble derfor etter hvert redde for å invitere Jakob i selskap.

Den alvorligste konflikten hadde Jakob med lensmann Knut Utsola, som var onkel til Jakobs stebarn på Rott. Jakob mente at stebarnene hadde arvekrav mot Knut. Jakob dro til Utsola i juli 1715, og nok en gang endte det hele med slagsmål: "derpaa tog Jakob Rott i lændsmanden Knud Udsoelis haar og trechet hannem af Sengen og ned paa gulvet dereffter trecher hannem ligilidis effter haaret fra Bord Enden paa gulfvet, og dend 3die gang ligeledes ovenfra bordet, og Imidlertid undsagte hand Knud Udsoele hans børn og afkomb hvor hand fant og treffet dennem".
Da lensmannen forsøkte å hevise til kongens lov satte Jakob "sin Rumpe paa bordet og sagde Kongens Rumpe og Kongens lov agtede han lige meget". Deretter truet han lensmannen med kniv. Til slutt ble han imidlertid overmannet av lensmannens sønner og drenger, og fikk hendene hardt skadet under basketaket.

Under rettssaken ble Jakobs forakt for konge og lovverk foranledningen til at det gikk ut kongelig arrestordre på ham. Men det var da denne arrestordren skulle settes ut i livet at Jakob alene jagde lensmann, fut og 6 mann fra Rott.

Arrestordren som ble opplest kalte han "Skielmstøcher og eget opDigt", og med kårde og hoggvåpen truet han med "som en hund at Masaqvrere"futen. Det endte med at fut og lensmann måtte dra fra øya med uforrettet sak. Men med amtmannens hjelp ble Jakob til sist tatt til fange. For formastelige ord om konge og lovverk ble han dømt til 14 dagers straffarbeid på Flekkerøy festning ved Kristiansand. Da han kom hjem, måtte han imidlertid stå til rette for sin atferd mot lensmannen Knut Utsola. Her nektet han å møte, og uttalte at "Joe Wærre Domb hand fich, Joe kiærrere skulde det wærre hannem".

Han fikk bot for denne forseelsen. Men for motstanden mot futen under arrestasjonsforsøket ble han fradømt hele sin formue, og ble satt på nye 14 dagers straffarbeid. Men da bruket skulle tvangsskiftes, viste det seg at han allerede hadde skiftet mestedelen i farsarv til stebarna.
Etter å ha sonet sitt straffarbeid vendte han tilbake til Rott og levde der i et par år som jordbruker og los. Han fikk en skjebne som ikke var uvanlig for loser på denne tiden: Han omkom under forlis ved Kvitsøy påskedag 1720.

Tilbake til innhold