Tanangers Minnes
STATUE-PROSJEKTER

"LOSEN"
Talen ved avdukingen


  
Tale ved avdukingen
 

 

  


Avdukingen av losstatuen på Risberghaugen 1. januar 2000, klokken 13:00.

 
 

Det er med stor og ikke minst ydmyk stolthet jeg står her i dag. Endelig skal vi får lov til å hedre disse havets store helter, losene. Tanangers Minne har nå nådd frem til sin første milepæl, den første av mange håper jeg. Som dere sikkert kjenner til så har vi og et par andre prosjekter på gang, en to - tre, kanskje førti stykker. Dette skal ikke bli noen lang tale. Jeg fikk dispensasjon på 10 minutter av kona, hun Gunn-Mai, til den lange versjonen, den dere nå skal høre. Hadde det vært drittvær så hadde dere vært heldigere, da hadde dere fått den korte versjonen. Dere med klokke får sjekke meg. Når jeg første har ordet, så kan jeg bli farlig langdryg.

Først vil jeg ønske velkommen til Los Tønnes Rott, los i Tananger fra 1948-70 som fjerde generasjons los, Solas nye og tidligere ordfører, Håkon Rege og Eli Hellestø, hun Eli er av losætt må jeg nevne, Kultursjef Fred Roland, mannskapet fra Tananger Losstasjon, alle sponsorene, medlemmene i Tanangers Minne og ikke minst dere alle andre, som jeg håper har kommet for å hedre losene og ikke for å se om jeg drite meg ut.
Begge disse ordførerene har vist et engasjement og vilje til å hjelpe oss som er ut over det som er vanlige. I begynnelsen hadde vi litt problemer med å bli tatt alvorlig på rådhuset. "Hva kan vel den gjengen der ute på Tananger utrette. De klage jo bare i Solabladet på alt og ingenting."
Etter et møte med hun Eli og han Fred begynte heldigvis tingene å gå på skinner. Jeg vil med dette takke begge ordførerene for all hjelpen og heller ikke glemme kulturkontoret med Fred og ikke minst hun Mariane Evensen. Jeg tror den neste statuen vi i Tananger samler inn til bør være en statuen av hun Marianne. Hun er enestående.

Statuen ville heller ikke stått her klar for visning om det ikke hadde vært for alle de generøse sponsorene, både bedrifter og ikke minst private givere. Tusen takk til dere alle!
Takk og til Teknisk etat for montering, T.S'en for lån av kranbil og ikke minst Tor Meling for den fine veien opp til hytta som han har laget helt gratis.
Hagelaget med Ottar Meling og Ådne mæland har laget det fine rekkverket langs trappa. Tusen takk.

Den viktigste av oss alle her i dag, bortsett fra LOSEN, det er morå til mesterverket, ja et mesterverket det er det, bare vent. Morå, det er hun Gøril Førsund. Den mest begavede kunstneren vi i Tanangers Minne kjenner til. Ja, faktisk en av de beste i området.
Hun har gjort en kjempejobb og vi er alle stolte av å kjenne deg.

Jeg må og på vegne av Erik Bye få lov til å hilse dere alle sammen. Han ringte meg og beklaget dypt at han ikke kunne delta, men ønsket oss i Tanangers Minne lykke til med avdukingen og videre i vårt arbeid som han syntes hørtes spennende ut.
Kongen kunne heller ikke stille, men en hilsen fra slottet fikk vi i hvert fall.

Da Ernest Shackleton i 1914 gjorde et av sine forsøk på å nå Sydpolen, hadde han litt uflaks. Han kom seg nemlig aldri til Sydpolen. Det som startet 5 desember 1914 endte i slutten av april 1916, med en seiltur verden ikke har sett maken til, verken før eller siden. Etter å ha drevet rundt i pakkisen i et år sank skipet deres. Da satte Shackleton og fire andre karer ut på denne berømte seilturen. Distansen de tilbakela var over 1300 kilometer, det samme som fra Tananger og opp til Island. Dette i en 22 fots åpen livbåt, i et av verdens verste havstrøk.
En gang under en orkan gikk bølgene så høye at da de lå nede i bølgedalen blafret det bare i seilene, i vindstille.Etter hele 16 dager med storm og orkan ankom de den norske kvalfangststasjonen i Grytvik på South Georgia. Ja, hvorfor står jeg nå og forteller dette nå? Jo, etter mye mat, varme bad og nye klær kunne de endelig fortelle om opplevelsene sine. De var samlet i kahytten på en de norske kvalfangstskutene, sammen med en gjeng gamle norske kvalfangstskippere. Dette var karer som kjente disse farvannene bedre enn noen. Etter å ha hørt denne fantastiske beretningen fra Shackleton reiste en av de gamle norske sjøulkene seg og gikk frem Shackleton og tok ham i hånden. Ved hjelp av tolk kunne han fortelle at han hadde seilt i sørisen i over 40 år, så han nærte et intimt og respektfullt forhold til disse forræderske farvannene her nede, men aldri før, aldri hadde han hørt om en slik bragd. Og så avsluttet han med å si høyt: "THESE ARE MEN - DETTE, ER MENN."

Hvorfor jeg drar frem denne historien i dag er jo nokså klart. De som vi er samlet for å hedre, losene som har jobbet ut fra Tananger, Rott, ja hele Sola, blant dem finner vi en mengde store slike skikkelige helter. Los, ja, hva er nå det. En los er en person som skal guide andre folk, og utpå havet betyr det gjennom urene farvann, eller inn til nærmeste trygge havn, om været eller skipets tilstand tilsier det. Områdene utfor Sola er fulle av slike farlige skjær og holmer. Det er bare å snu seg og se utover skjærgården utfor. Her trenger man los. Og derfor har vi her hatt loser siden uminnelige tider, ja, en er faktisk ikke helt sikker på hvor lenge vi har hatt loser i området, men ihverfall så lenge det har vært ferdsel på havet har det vært behov for kjentmenn langs kysten her.

Utpå høsten 1727 satte det svenske skipet "Elisabeth" ut fra Frankrike, med kurs for hjembyen Gøteborg. I en kraftig storm mistet de stormasta og klarte så vidt å berge seg inn til Poole i England hvor de får reparert skadene. Deretter opplever de det samme igjen i Nordsjøen. En enorm storm kaster seg over dem, brekker igjen stormasta og gir skipet så mye bank at det får kraftig lekkasje. De pumper for livet, men allikevel stiger vannet. Etter flere dager med intens pumping nærmer de seg kysten utfor Tananger og ser brenningene som skyter til værs. Da gir de opp og gjør seg klar til å dø. De har ikke mer krefter igjen, skipet kan nesten ikke manøvreres og de ser det som umulig å komme seg velberget igjennom haikjeften her ute. Men så 18. desember får de så los om bord og ved litt av en bragd får han dem velberget inn til Tananger. Det var litt av en julegave det. Rett etter at de entret havna i Tananger, så synker "Elisabeth", da klarte hun ikke mer. Dette, dette er menn!

I tillegg til å lose, ble losene ofte i tidligere tider også sett på som de lokale redningsfolkene. Skjedde der noe langs kysten, så var losene på plass. Dette var folk som, ofte med kone og barn igjen på land, var villig til å risikere livet sitt for andre. Da Victoria strandet på Kolnesholmene i 1903 kom losene John Roth, Karolius Kristiansen og losgutt Hans Karlsen, raskt på plass. De hadde allerede ligget hele dagen nede på Klausgrunnen og ventet på skip, men dro raskt inn til havaristen, rundt klokken 10 på kvelden. Der holdt de på å gå i samme fella som Victoria gjorde, å strande på grunnen ved Kolnesholmane, men det var bare deres dyktighet med losskøyta som reddet dem.
Det er tussmørkt der ute på sjøen utfor Kolnesholmane i november, heller ikke så mye varme å snakke om. Allikevel lå de der i stormen og snøkavet og krysset utfor havaristen, hele natten, i håp om å redde mulige overlevende. Ikke før det lysnet av dag fikk de sjansen. Da så de, de eneste overlevende etter forliset, fire på et skjær og den femte oppi masta på vraket.
Etter en tapper innsats fra folk på Kolnes og losene som slepte dem ut til havaristen, ble så disse karene reddet. Kan dere tenke dere hvor kaldt det har vært for de tre karene i losskøyta, der ute på sjøen hele natta, i november, mens det blåste storm med regn, sludd og haglbyger. De fem overlevende hadde det verre, men de hadde ikke noe valg. Det hadde losene, og de valgte å bli!
Så med en absolutt reel fare for sine egne liv hadde disse virkelige heltene, risikert liv og lem, for å berge andre. Og ofte kom de ikke hjem igjen i det hele tatt, de omkom mens de stolt utførte sitt yrke. Det snakkes mye i media om fotballhelter og andre helter i idretten. Disse overbetalte idrettsutøverne har ingenting med helter å gjøre, nei, dette var helter.
Dette, dette er menn!

Det er karer som dette vi er samlet for å hedre her i dag, disse kjentmennene og redningsfolkene, LOSENE. Vi har utallige eksempel på liknende bragder utført av lokale loser, opp gjennom århundrene. Ofte kan man lese i sjøforklaringene, som med "Elisabeth", at skipperen og mannskapet faktisk hadde gitt opp, da de plutselig så losbåten med stripa i seilet komme dansende på bølgene mot dem. Da visste de, nå var de reddet.

Tananger og Rottslosane betydde en sikkerhet for de sjøfarende, som ikke kunne kjøpes for penger.
Dette, dette er menn!

Jeg skal nå lese et dikt som jeg syntes beskrive litt av det som losene betydde for de sjøfarende: LOSDIKT

Så med fare for egne liv satte losene utover for å gjøre en innsats. Dette er en innsats som fortsetter i dag. Også i dag gjør losene en uhyre verdifull og viktig innsats for de sjøfarende. En innsats som de til nå ikke skikkelig er blitt hedret for. Ikke før i dag.

Og med dette gir jeg, ikke ordet, men oppmerksomheten til Tønnes Roth og ber han gjøre oss alle den tjenesten, å presentere losstatuen for oss.