Glimt fra Tanangers maritime historie

  

Del 5: Krigsår, Første verdenskrig 1914 - 1918

Opp gjennom århundrene har Tananger fungert som en ypperlig nødhavn for skip og mannskaper i nød. Her har de kunnet søke tilflukt for storm og uvær, samt få husly og hjelp til å fortsette reisen, med eller uten skipet.

Men det var ikke bare naturkreftene som skapte skibbrudne sjøfolk og behov for en trygg havn. Krig har også opp gjennom tidene gjort sitt til at Tanangers ry som Jærens beste havn, spredde seg.

At krigens mørke skyer nærmet seg var ingen i tvil om da man startet på året 1914. Da året gikk over i sommer kom indikasjonene tettere og tettere. 25. juli forlater den tyske keiser Wilhelm landet med sin store flåte. Egentlig skulle de oppholde seg i Norge minst en uke til. Hele flåten, på i alt 28 skip, har fått ordre om å samle seg på de for dem bestemte steder utfor den norske kyst, mens keiseren selv drar direkte til Tyskland.

Så kommer beskjeden alle fryktet. Den 1. august har den tyske ambassadøren i St. Petersburg, på vegne av sin regjering, overrakt krigserklæring til den russiske utenriksminister.

I norske aviser leser man utover høsten overskrifter som: "Nøytralitetsvernet forsterkes", "Flåten mobiliseres", "Stortinget innkalles" og "Foreløpig utførselsforbud".

Den fjerde februar får Norge sitt første offer. Det var Wilhelm Wilhelmsens "Belridge" som får seg en torpedo i baugen. Selv med store skader klarte kaptein Ole O. Olsen fra Nøtterøy å berge båt og mannskap uten videre skade.

Som nevnt i overskriftene over blir flåten mobilisert og nøytralitetsvakten styrket, dette selvfølgelig også i Tananger.

I Tananger ble det stasjonert nøytralitetsvakter som holdt utkikk ut over havet fra den gamle losvarden. I tillegg fikk marinen plassert flere båter her som et skritt i å styrke vårt nøytralitetsforsvar. Her ble det stasjonert i hvert fall to torpedobåter, samtidig var det jevnlig under hele krigen forskjellige andre krigsbåter innom havnen.

Folkene som tjenestegjorde ombord på disse båtene hadde en fin tid i Tananger.

Offiserene ble innlosjert i forskjellige private hjem. Om sommeren fikk de besøk av familiene og deltok i utallige sosiale sammenkomster hos Monsenfamilien. Blant annet stod krokketturneringer ofte på agendaen. Kirsebærtrærne var da ofte et populært mål for den yngre del av det hvitkledde offiserskorpset. Latteren gjallet høyt mellom de store trærne i hagen da offiserene etter bærfest kom ned fra trærne, rødflekkete av kirsebærsaft, som om krigen hadde nådd Hab’n. Flere av disse offiserene fant seg en livspartner blant Tanangers befolkning og slo seg ned i området.

Men livet var ikke bare fryd og gamme. Perioder med spenning ble også en del av hverdagen, det var tross alt krig ute i Europa.

Tyske ubåter gjorde stadig vekk livet surt for norske båter ute i Nordsjøen. Stadig vekk fikk man rapporter om observerte tyske ubåter. Da måtte krigsskipene som befant seg i Tananger sette kursen utover for å jage disse sjøens ulver bort fra våre farvann.

Det eneste man i Tananger stort sett opplevde av de mange tragediene på havet var når våre egne krigsskip ankom Hab’n lastet med lik og overlevende etter tyske senkninger.

Som oftest kom ubåten til overflaten og forventet at de ubevæpnede og nøytralt merkede norske lasteskipene skulle overgi seg. Deretter ble mannskapet gitt sjansen til å gå i livbåtene, midt ute på det åpne hav. Etter å ha tømt båten for alt av verdi, ble båten senket, enten med kanonskudd eller torpedoer.

Som om ikke dette var nok, så var Nordsjøen full av flytende miner. Dette var et stadig økende problem utover krigen. Også ofrene etter minesenkninger fant veien til Tananger.

Gabriel Meling forteller i et intervju at det under første verdenskrig en gang kom en jolle inn til kaien deres, med tre gjennomvåte og forfrosne menn om bord. Båten deres hadde gått på en mine og de var de eneste overlevende. Etter mange farlige strabaser, fant de nå herberge, varme klær og varmt å spise og drikke i Melings hus.

En annen episode som gjorde inntrykk på samtidens lokalbefolkning, men ikke særlig husket av nåtiden, er da det store engelske skipet "La Plata" kom på besøk i Tananger, rundt første verdenskrig.

Den 9000 tonn store båten var på vei fra Arkangel til England, med russiske flyktninger da det ble skikkelig storskodde. Man kunne ikke se neven foran seg i den beksvarte natten.

Allikevel tok losen den fantastiske sjansen å ta båten inn mellom Melingsholmen og Tangen. 9000 tonn! Det gikk heldigvis godt.

Men det var mange som forbauset gned seg i øynene da det grydde av dag, og de så den svære ruggen av et skip som fylte opp nesten hele havnen.

Det var ikke bare oppdrag av krigskarakter torpedobåtene stasjonert i Tananger deltok i.

Hendelsen under utspant seg, da freden kun var drøye tyve dager gammel, 3/12-1918. Mannskapet på de to torpedobåtene jobbet på den tiden med å demolere miner i Tananger.

Klokken nærmet seg 4 om morgenen og stormen blåste innover Tananger, med uforminsket styrke, for tredje dagen på rad.

Mens de fleste i Tananger lå og koste seg i sengene , utspilte det seg et drama rett utfor stuedørene deres. Den 2 år gamle motorskonnerten "Cora" lå nemlig og hugget i de store bølgene på utsiden av "Tangen". Så nært, men for "Cora" denne kvelden, dog så fjernt.

"Cora" hadde vært på vei fra Stavanger til England da en kraftig storm drev den inn mot land. Som så mang en fortvilt kaptein før han, prøvde også "Cora’s" kaptein å nå inn til den trygge havnen i Tananger. Uhellet ser ut til å forfølge "Cora" denne skjebnesvangre natten. Da man endelig kunne se "Tangen" som markerte innseilingen til Tananger, og man begynte å føle seg trygg, stoppet begge motorene. "Cora" drev dermed hjelpeløst innover mot land hvor bølgene braste mot det steile svaberget. Med den vinden og de store bølgene som blåste opp fra Nordsjøen, tok det ikke lang tid før "Cora" lå og hugget i svaberget, rett nord av innseilingen. Mannskapet hadde kun skipets solide konstruksjon å takke for at de denne stormfulle kvelden ikke ble krabbemat.

Mens skipet lå slik og hugget mot bergveggen, våget to av mannskapet spranget i land.

Begge klarte det. Mens den ene løp for å skaffe hjelp fra torpedobåtene som lå i Hab’n, fikk den andre en line i land. Med denne fikk han provisorisk fortøyd skipet i land.

Vel nede i Hab’n får mannen raskt oppmerksomhet fra vaktene på torpedobåten "Hval".

Hele det 19 manns store mannskapet blir vekket. Etter litt blir det og tent fyr under kjelene som gav den 1100 IHK store Trippelmotoren sin kraft.

Da den rundet "Tangen", merker "Hval" virkelig hvilke krefter moder Natur har sluppet løs denne natten. Vel ute ved havaristen setter man den sterke lyskasteren mot "Cora" og får dermed lyst opp hele området.

Det var ikke mye offiserene og mannskapet ombord i "Hval" kunne gjøre, men å sitte med hendene i fanget kunne de ihvertfall ikke. Kapteinen hadde nok med å holde den store torpedobåten i posisjon, mens noen av mannskapet satte en lettbåt på det opprørte vannet. Bølgene gikk så høyt og vinden blåste slik at det ikke gikk lange tiden før lettbåten veltet.

I alt oppstyret går i tillegg "Hval" selv på land. Kapteinen var nok litt uoppmerksom der han manøvrerte "Hval" inn for å lette bergingen av sitt eget mannskap som svømte i det iskalde vannet. Uten særlige skader, klarer kapteinen å få "Hval" av for egen maskin, samtidig som han hele tiden lyste opp forlisstedet.

Etter en stund klarer heldigvis mannskapet på "Cora" i lyset fra "Hval" selv å berge seg i land. Forfrosne blir de, etter at "Hval" kommer seg inn i Hab’n igjen, tatt ombord og gitt tørre og varme klær. "Cora" blir utrolig nok berget neste dag og brakt inn til Stavanger for igjen å settes i stand igjen.

Etter krigen ble et par av torpedobåtene kondemnert og oppkjøpt av Tasta Foder i Stavanger. De brukte dem til å transportere sild til fabrikkene deres som laget sildeolje. De var en mengde ganger på besøk igjen i Tananger, nå for å hente sild.

Rundt om i Tananger, vet jeg, finnes det både bilder og historier fra denne tiden. Om noen sitter inne med noe fra denne spennende men relativ udokumenterte perioden av Tanangers historie så er vi i Tanangers Minne veldig interesserte i alt som finnes.